Hei dere! Da var det mandag igjen, og det første jeg gjorde da jeg våknet var å sjekke vekta. Jeg har hatt stort fokus på dette hele uka, for målet er at vekta skal være lavere for hver gang jeg veier meg, hver mandag altså. Men selv om jeg har hatt stort fokus på det, og trent bra mange dager denne uken, så er likevel ikke ukens resultat noe å skryte av. 78.6 kg viste vekten i dag. Forrige mandag var den 78.7 kg, så jeg kan bare skryte på meg usle -0.1 kg. Ikke helt som jeg forventet, men..
Ja, jeg har da noen mistanker om hva som kan ha gått galt. Eller jeg vet godt hvor det gikk skeis. På torsdag var vekten nede i 78 blank. Lørdagskveld på byen med litt for mye godt i glasset kan kanskje være grunnen? Middagsselskapet hos mamma og pappa på søndag, med dessert som kaker, is og sjokolade? Jeg tror vi kan si at jeg failet litt forrige uke. Men denne uken har jeg ingen planer om hverken dessert eller alkohol. Skal vi bare stryke over denne forgående uken og satse på nytt? Vekta var uansett lavere enn mandag som var, og det var jo også det som var målet! Mitt mål for neste mandag er 78.0 kg.
Jeg prøver alltid å holde meg til en fast handledag i uken, og som regel funker det helt fint. Da handler jeg alt jeg trenger for den kommende uken, og på den måten slipper jeg alle de småturene innom butikken senere for bare å handle litt og litt. Jeg føler det blir dyrere om man går for flere små handleturer fremfor å ta en handledag og handle alt man trenger av både mat, husholdningsartikler og hygieneprodukter. For det første bruker man mye tid på å handle flere dager, og for det andre koster det jo diesel/bensin for hver gang vi må kjøre ut til butikken. Og for det tredje glemmer man kanskje hva man allerede har kjøpt, så man ender opp med å kjøpe dobbelt av mye. Det skjer hver gang! Nei, en fast handledag funker ihvertfall best for meg! Og i tillegg får jeg heller tid til andre ting de andre dagene.
Som regel handler jeg på mandager. Det er første dagen i uka, og jeg har som oftest fri fra jobb den dagen. Da er det å handle inn mat for 7 dager, evt. andre saker og ting som trengs. Og ofte bruker mandagen å bli en typisk vaskedag for meg. I dag har jeg for eksempel vasket hele kjøleskapet innvendig. Man skulle ikke trodd at det kun er meg og samboeren som bor her, for vi har bokstavelig talt nok mat til en familie på 5! Minst! Det så gjerne ikke så gale ut akkurat denne gangen, men kjøleskapet pleier å være fylt opp til randen at man ikke alltid kan se hva som er inni her. Dere kan vel lett se at vi liker cola her i huset da. Dette blir min store utfordring når det kommer til å holde meg sunn.
Jeg har nettopp dusjet etter å ha hatt tidenes tyngste treningsøkt! Og det er ikke fordi jeg trente ekstra hardt eller brukte tyngre vekter enn jeg pleier. Nei, jeg tror jeg la igjen kondisjonen på ferie, det samme med energien. Første treningsøkt etter sommerens late dager! Men det er alltid verst de første gangene, så løsner det opp etterhvert, håper jeg da. Augusta var selvfølgelig med, jeg tror ikke jeg hadde klart denne dagen alene. Godt med en treningspartner, så kan vi motivere og pushe hverandre.
Nå er det virkelig back on track! Så lenge helsen og psyken min tillater det så skal jeg gi alt på trening fremover. Alt gikk ikke slik jeg planla det i år, men livet byr av og til på utfordringer som gjør at vi må legger planer til side. Men jeg har ikke gitt opp, det skal dere vite! Jeg og Augusta skal fortsatt kjempe om de siste kiloene og vi skal komme oss til syden som er den store belønningen når vi har klart målet vårt! Samme det om det tar 6 måneder eller 1 år! Vi må bare satse på nytt, for det å gi seg er ikke ett alternativ!
Vi har begge hatt som mål å gå ned 20 kilo siden vi startet. Tidligere i år kunne jeg stolt vise frem at jeg hadde gått ned 10 kilo og var derfor halvveis på reisen. Nå er det slik at jeg har lagt på meg igjen som følge av sommerferie og ditt og datt. Vekta i dag viser 78.7 kg, men vet dere, det er helt greit. Jeg vet jeg har spist hva jeg ville i sommer og absolutt ikke tatt hensyn til vekta, så dette visste jeg om. Ingen syting fra min side. Jeg tenkte faktisk litt på om jeg kanskje skulle begynne å legge ut bilde av vekta hver mandag, hva tenker dere om det?
Før kunne jeg aldri i verden gjort vekta mi offentlig for leserne mine, men nå, nå føler jeg det er helt greit å være åpen om hva jeg veier og alt det der, for det er faktisk det denne reisen min handler om – vektnedgang. Og jeg vet det finnes mange der ute som er interessert i nettopp dette og er kanskje nysgjerrige på hvordan andre klarer å nå målene sine. Og jeg har valgt å være åpen om dette og skrive om det, og da må jeg legge alle kortene på bordet. Denne måten gir meg også motivasjon til å gjøre det bedre for hver uke som går, for nå kan jo alle følge med og se fremgangen min.
Hver mandag fra nå av skal vi se at vekta går ned!
Hei på dere! I Haugesund er det nå Sildajazz og det virker som hele Haugesunds befolkning er ute og koser seg i sentrum og nede på kaien. Men jeg, jeg må jobbe. Jippi… Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fri akkurat denne helgen, for vi har hatt litt surt vær de siste dagene, men i dag skinner sola og det er varmt i lufta. Skikkelig sommervær! Og jeg har faktisk lyst til å prøve ut dette Sildajazz greiene. Flaut, men jeg har aldri deltatt på Sildajazzen. Og det er vel noe enhver Haugesunder burde få med seg, ihvertfall en gang i livet! Jeg krysser av i kalenderboka for Sildajazzen 2019! Skal du sjekke ut livet på Sildajazzen i Haugesund?
Jeg fikk i det minste lufte meg litt i går kveld/natt. Etter kveldsvakt og litt overtalelse fra noen venninner sminket jeg meg og gjorde meg klar for en liten tur ut på byen. Det ble veldig spontant, så jeg og Andreas hadde ett lite “vors” hjemme hos oss, kun oss to, før vi kom oss til byen hvor vi møtte på flere venner. Det var veldig kjekt, men jeg begynner å kjenne på kroppen at nå trenger jeg å komme tilbake til rutinene og få litt skikk på kostholdet.
Det første jeg gjorde i dag da jeg våknet med Sahara i kjeften var å sende melding til Augusta og si at nå må vi dra oss på trening igjen! Jeg kan ærlig talt ikke huske sist jeg var på trening. Jeg trodde aldri jeg kom til å savne treningssenteret. Altså, jeg savner virkelig å trene. Hadde det ikke vært for at jeg måtte på kveldsvakt i dag så hadde jeg løftet vekter akkurat nå! Mandag starter jeg med blanke ark. Jeg må gi beskjed til PT’en min at jeg er klar for å komme tilbake på trening! I’m gonna look like the BOMB within Summer 2019. Trust me!
Har du noen gang gått til en fagperson som liksom skal være imøtekommende og hjelpe deg med problemene dine, men har opplevd å bli totalt utskjelt eller møtt med en total mangel på sympati, og du føler deg nesten verre når du går derfra enn når du kom? En psykolog? En helsesøster? En lege?
21. juni var siste dagen jeg satte mine ben på legesenteret. Ihvertfall på kontoret til min da aktuelle lege. Den dagen fikk jeg rett og slett nok. Dere vet alle nå hva jeg har slitt med de siste to månedene. Det er ikke akkurat “kun” en hodepine eller en depresjon. Det er snakk om en hendelse som har forvandlet livet mitt, forvandlet livet til hele min familie. Det har både fucka opp og skjerpet tankegangen min. For nå vet jeg hva som virkelig er viktig her i livet. Hva som bør prioriteres. For andre småting er bare.. småting. Det er ikke viktig lenger. Men likevel har jeg dager hvor jeg føler jeg begynner å bli gal. Jeg har mareritt om nettene, men også drømmer. Drømmer om hvordan livet kunne vært om vi hadde spolt tiden tilbake noen år. Av og til drømmer jeg at man kan endre fortiden, og da også fremtiden. Men så våkner jeg, og det er da jeg innser hvilket mareritt jeg egentlig lever i akkurat nå.
Jeg var tilbake på jobb bare to uker etter denne hendelsen skjedde. På disse to ukene var jeg i Nord-Norge for å se båten han tjenestegjorde i, møtte mannskapet, kapteinen, presten. Samlet fakta om hva som har skjedd. Leste nyhetene, de samme nyhetene flere ganger. Jeg var i konfirmasjon og 17.mai feiring. Heh, “feiring”. Og jeg skulle egentlig vært i ett utdrikningslag. Så kom minnestunden og planlegging av begravelse. Og så jobb. Jobb. Det skulle jeg nå takle. Jeg gikk på jobb. Helt til jeg fikk ett sammenbrudd. Eller hva det nå heter.
Jeg har bedt om sykemelding en gang før i livet mitt. Kun en gang! Og det var kun på noen få dager. Ikke en uke engang. Og da måtte jeg krangle meg til det. Jeg gruet meg like mye denne gangen. Jeg visste egentlig før jeg ringte om time at jeg kom til å få ett blankt nei. Men jeg tenkte at denne gangen var det såpass alvorlig, og jeg trengte bare noen dager bare. Bare sånn, få slappet av og få ting litt på avstand. Det hadde jo skjedd ting hele veien og jeg hadde brutt sammen på jobb flere ganger. Jeg trives i jobben min. Jeg elsker jobben min og mener selv jeg er utrolig heldig som får jobbe der. Så det satt langt inne da jeg kjente på kroppen at jeg ikke var klar for den normale hverdagen igjen. Og det kan henge litt sammen med dette om å gå videre i livet og føle at du etterlater deg spor du aldri kan gå tilbake til.
Jeg satt og ventet 1 time på å få komme inn. Helt normalt. Navnet mitt ble ropt opp og jeg kjente klumpen i halsen bare vokse og vokse, og jeg kjente allerede da at tårene presset på. Jeg forberedte meg vel på at det kom til å komme noen kvasse kommentarer. Jeg tok meg sammen og satte meg på stolen. Han spurte selvfølgelig hva som var problemet nå, og jeg forklarte situasjonen. Vel, situasjonen visste han om for det var han som hadde sykemeldt hele familien de første to ukene etter hendelsen skjedde. Jeg spurte forsiktig om muligheten for en sykemelding den kommende uken. Svaret hans gav meg sjokk og fikk meg til å strigråte. “Men herlighet, det er da lenge siden det nå vel”? Eh, what!?
Jeg visste at legen min kunne være kvass til tider, men denne gangen sank han dypt! Jeg kjente jeg hisset meg opp. Lenge siden? Lenge siden!? Det var knapt gått 6 uker! Jeg begynte å grine og motsi ham og prøvde å fortelle hva jeg hadde slitt med i disse ukene. Han begynte å krangle med meg, sa at jeg allerede hadde vært på jobb i to uker så dette fikset jeg greit. Han sa rett ut at han skjønte ikke “problemet”, og var ikke villig til å gi meg så mye som 1 dag sykemelding. Jeg var der for andre ting også, skulle ta litt blodprøver for å sjekke allergien, så jeg avbrøt ham, reiste meg opp og spurte hvor jeg skulle ta blodprøven, tørket tårene og gikk ut av rommet uten å vente på svar. Det var forhåpentligvis siste gang jeg så ham, det har jeg lovet meg selv! Aldri mer! Nå er det nok. Jeg har holdt ut for mange år med en usympatisk lege, og dette var dråpen. Etter å ha gjort litt research har jeg nå satt meg opp på venteliste for en lege i Tysvær, hvor jeg bor.
Det er ikke på grunn av at han er streng med sykemeldinger at jeg bytter, tro meg. Jeg er glad for at noen leger er så strenge med nettopp dette, for det kan til tider være alt for enkelt for folk å bare be om en sykemelding så får dem det. Men jeg er ikke den som ber om sykemelding sånn uten videre. Jeg trengte det denne gangen. Så pappa fikk heldigvis ordnet en time hos sin egen lege, som tok meg godt imot og lyttet til hva jeg faktisk sa. Hun lyttet og var sympatisk og hadde forståelse for at jeg gikk gjennom en vanskelig tid. Går, går gjennom en vanskelig tid. Jeg har hatt altfor mange diskusjoner og krangler med legen min. Jeg har gruet meg til å gå til ham, har forlatt kontoret hans i tårer to ganger, og blitt utskjelt flere ganger. Jeg husker første gangen jeg hadde kjærlighetssorg. Da fikk jeg bare beskjed om at det er folk som har det verre enn meg og at dette ikke var noe å syte over. Når du snakker med han så har han en holdning som sier at det er alltid noen som har det verre enn deg. Og det er jo klart. Klart det er noen som har det verre enn meg! Jeg nekter ikke for det. Men, om vi alltid skulle tenkt at det er noen som har det verre enn oss, skal vi drite i problemet da og heller leve med angsten, depresjonen eller sorgen uten å få hjelp? For det er jo alltid noen der ute som har det verre! Uansett hva det er. Såklart ikke. Ikke finn deg i å bli behandlet uten respekt fra folk som liksom skal bry seg om deg og helsen din. Du skal faktisk føle deg bedre og med godt mot når du går ut fra legekontoret, ikke føle deg verre. Nå er det nok.
Hei hei! Dere lurer kanskje på hvem jeg skulle møte i helgen? Jeg vet, jeg skulle egentlig kommet med dette innlegget på søndag, men som dere kanskje kan tenke dere til så ble det ikke tid til noe blogging resten av helgen dessverre. Jeg var opptatt hele lørdag og måtte jobbe litt ekstra på søndag, så da gikk timene denne helgen!
Hils på Christina! Dere har kanskje sett henne før om du er fra området, eller kanskje dere har lest bloggen hennes. Siden hun hadde ett ærend i byen så tok vi denne fine sjansen til å treffes og bli kjent, snakke litt blogg og slike ting. Hun er ifra Haugesund men bor i Stavanger for øyeblikket. Vi satte oss på kafe MM nede på kaien og hadde oss en god lunsj/middag før vi tok turen videre inn til meg hvor hun fikk se hvordan jeg bor, i mitt flotte roteparadis!
Å treffe andre bloggere på denne måten kunne jeg tenkt meg å gjøre flere ganger! Bli kjent med dem og høre hvordan bloggen deres påvirker hverdagen deres, eller hvordan de jobber med den og hvilket arbeid de legger ned i dette. For det er mye arbeid med blogg, tro det eller ei. Men jeg personlig elsker det. Og det er kanskje derfor jeg står på hele tiden, selv om jeg ikke tjener noen penger på den – enda. Jeg synes det er utrolig kjekt å dele min dagbok med lesere som synes det er interessant å lese det jeg skriver, hovedsakelig om mitt liv, noe som i bunn og grunn er ett (nesten) helt normalt A4 liv med noen ekstra utstikkere innimellom. Det hadde jo vært helt fantastisk om jeg en dag faktisk kunne levd av bloggen min, hatt bloggen som min hovedinntekt. Dette er forresten Christina sin drøm også, så det ble ett engasjert tema som vi snakket om. Siden blogg står så sentrert i begges liv og det er en ting vi har til felles, så ble det naturlig at praten gikk i… du gjettet riktig! BLOGG ♥ ♥ ♥
Blogger du? Legg gjerne igjen en kommentar og link til bloggen din så tar jeg en titt! ♥
Happy Friday! Så var det helg igjen. Jeg er tilbake på jobb igjen etter ferie, og har hatt dagvakt idag før jeg skal nyte noen dager med fri, igjen. Jeg har en del ting som jeg vil få unnagjort i helgen. Neste uke skal jeg jobbe nesten hver dag, så da må jeg utnytte disse dagene jeg har fri.
Bortsett fra ærender og gjøremål, så har jeg også litt andre planer denne helgen, noe jeg faktisk gleder meg til. Jeg skal nemlig møte en annen blogger fra distriktet. Hun bor ikke her nå lenger men kommer på besøk til Haugesund, så jeg skal møte henne på lørdag og forhåpentligvis kan vi bli bedre kjent. Jeg har lest bloggen hennes en stund nå, og hun har tittet innom min. Slik fikk vi kontakt, og har pratet litt sammen på meldinger. Så det skal bli spennende å møte noen fra samme by og som driver med det samme som det jeg gjør, nemlig blogging! Dette blir mitt første møte med en “bloggkollega”.
Jeg vil si hun og jeg er ganske like, men samtidig ikke. Vi lever to ganske forskjellige liv, men vi er begge målbevisste og ønsker å få til noe – noe stort! Vi drømmer begge om å være sin egen sjef, følge sine egne drømmer og ikke la andre sette en stopper for å oppfylle dem. Jeg synes det er kjekt å møte andre som er like spontane som meg og har mange crazy ideer som dem vil gjennomføre i livet. Hvem det er får dere se i morgen!
31.juli. I dag har du bursdag. I dag hadde du blitt 20 år.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg gråter allerede, og jeg har såvidt skrevet den første setningen. Jeg vil hoppe frem og si gratulerer med dagen til deg, gi deg en god klem og en gave som er pakket inn i sølvpapir toppet med en fin sløyfe. Jeg skulle gitt deg en parfyme, ei klokke og ett gavekort. Men det fineste vi kan gi deg nå er den flotteste gravstein med den fineste teksten og de vakreste blomstene. Det fineste vi kan gjøre nå på bursdagene dine er å tenne lys, se opp på stjernene og tro, håpe, på at du ser ned på oss og passer på oss.
I dag skulle du blitt 20 år. Jeg blar gjennom familiealbumene og ser på bildene fra da vi var små. Du var alltid slik en gladgutt. En sprudlende gutt som alltid hadde ett lurt smil om munnen. Smilet ditt passet så bra til de lyse krøllene dine. Og den hvite kjolen min, den passet også veldig fint til krøllene dine. Jeg elsket både å kle meg ut og andre, og siden jeg ikke hadde noen søster så måtte du steppe inn av og til. Det hadde du ingenting i mot. Du så akkurat ut som en engel!
Allerede som liten kunne vi se at du hadde sansen for klær, og som ungdom kunne du kle deg akkurat sånn som du ville uten at noen kommenterte eller ertet deg for det. Sløyfe til en fillete jeans, du passet alt du. Du visste alltid hva du skulle ha. Du skulle aldri ha det som var normalt. Du likte å skille deg ut. Jeg husker godt konfirmasjonen din, da skulle du ikke ha svart dress. Du skulle ha mørkeblå dress med brune sko og belte, og sløyfe.
Da jeg var liten var det kanskje ikke hver dag det var like stas med to brødre. Men da jeg ble eldre visste jeg at jeg ikke kunne vært foruten. Derfor er det så surrealistisk at jeg nå sitter og minner deg på denne måten, for jeg har alltid vært redd for å miste en av dere. Deg, Vebjørn, mamma og pappa. Jeg trodde vi skulle vokse opp, skape hver vår familie. Jeg skulle bli tante til dine barn og du onkel til mine. Men du skal aldri bli glemt, Sindre. Jeg skal fortelle mine fremtidige barn om hvor fantastisk deres onkel Sindre var. Vise dem bilder av deg, fortelle dem om alt du oppnådde i livet. Fortelle om alle de morsomme øyeblikkene vi hadde i årenes løp. Alle ferier vi var på. Du skal ikke bli glemt!
Jeg tror du fikk til mer i livet enn du var klar over selv. Du hadde en stor vennekrets. Alle likte deg, og det finnes ikke noen der ute som har noe vondt å si om deg. Og du sa heller aldri noe vondt om andre. Du kom overens med alle, og tok imot alle og enhver med åpne armer. Du var en racer i idrett! Fotball og amerikansk fotball. Du reiste rundt og fikk oppleve mye, fikk nye venner og utviklet livserfaring og kunnskap! Du hadde store drømmer og ett mål for livet. Jeg er sikker på at du hadde klart å gjennomføre drømmene dine en dag. Du hadde allerede kommet godt på vei. Jeg skulle stått og heiet på veien!
Ja, det hendte vi kunne le da du fortalte om alle planene dine. For du var så glad i livet, og skulle helst oppleve alt på en gang. Du drømte alltid stort. Alt fra å utdanne deg som politi, advokat eller dommer til å dra på utflukt over hele verden. Men det du rakk å fullføre, det fullførte du med stil.
Ulykkeskråke var du da. Bare i barndommen fikk du 5 hull i hodet. Eller var det 6? Og en gang i ny og ne hinket du rundt på ett ben. En god del skrubbsår og en hjernerystelse ble det iallefall i løpet av barndommen. Men smilet var der, uansett!
Til vi ses igjen ♥ Gratulerer med dagen, lillebror min
God morgen dere! Jaja, nå er det vel ikke akkurat morgen lenger, men heller midt på dagen. Jeg fikk besøk av Tina i dag rett etter at klokka bikket 9. Jo, det var avtalt så klart! Jeg tror ikke hun hadde dukket opp på trappa mi så tidlig sånn uten videre. Eller jo, kanskje. Det er tross alt Tina vi snakker om, hun har alltid vært ett morgenmenneske, og ventet på at jeg skal bli det også!
Vi avtalte i går at vi skulle spise frokost i lag i dag. Så vi ordnet til med varme rundstykker og kokt egg med juice og en skikkelig jentefilm på tv. Får følelsen av barndom og minner når vi lager til slike stunder som dette. Jeg liker mye heller å lage til noe god mat hjemme, sitte og kose oss med film og mimre med min beste venninne, enn å sitte på en trang restaurant og passe på at jeg ikke spiser med hele trynet. Selv om jeg liker restauranter også altså!
Jeg og Tina har vært bestevenninner nesten hele livet mitt. Så det er klart vi har mange gode minner sammen, og flere skal det bli. Vi er den type venninner som aldri trenger å få forholdet vårt “bekreftet”, skjønner du? Selv om det går noen uker fra vi ser hverandre (men det gjør det ikke), så er det alltid som om det var i går. Vi har prøvd å regne på hvor mange år eksakt vi har kjent hverandre, og tror vi kom frem til rundt 16-17 år. Vi har vært venner siden 9-10 årsalderen. Tenk at vi snart har 20 års jubileum som venninner! Always and Forever ♥
Da var jeg endelig kommet hjem fra tur! Det var rett og slett deilig å sove i sin egen seng etter å ha vært på farten med campingvogn i 10 dager. Vet dere hva jeg faktisk gledet meg mest til? Å vaske huset! Nå har jeg akkurat satt meg ned etter å ha vasket både kjøkken og stue. Nytt sengetøy er lagt på, og en maskin med klær er satt på. Vi skal også ha hunden til mamma og pappa på besøk denne uken, så han er hentet og slapper av her sammen med Kira. Nå kan den normale hverdagen bare komme!
Tilbake til tema. På onsdag ankom vi Countryfestivalen i Seljord, som var høydepunktet og målet for hele turen. Disse dagene gikk det mye i pølser i brød, pizzabakeren, øl og vin, countrymusikk og sving, latter og noen tårer. Konserter med Gunslingers, Hellbillies og Captain Kane. Jeg fikk danset fra meg til føttene fikk blemmer og sår! Jeg fikk til og med kjøpt meg både chaps og boots og en ny cowboyhatt. Det gikk mye penger på denne uken! Men what the hell, skal vi ikke ha det gøy da!?Gleder meg allerede til neste år, dette er nok en tur som blir en tradisjon fremover.
Andreas kler seg opp for kvelden. Chapsene skal på! Det er av og til lettere sagt enn gjort.
Vi måtte flytte inn og ut av forteltet på lørdagen. Det høljet ned av og på hele dagen. For vått til å sitte ute, for varmt og klamt til å sitte inne. Men hele gjengen tok det med ett smil. Altså, er man på camping så er man på camping!
Ja, som sagt. Er man på camping så må man tilpasse seg. Jeg kjøpte ett sett med ruller da jeg var i Ullared på shopping. Jeg tenkte dette var en super måte å få flotte krøller på, men jeg endte bare opp med krusete hår som stakk til alle kanter. Slik gikk jeg da i flere timer til ingen nytte..
Tina svinger seg med en forbipasserende!
Hele 30 grader var det denne uken, så det var herlig å kunne kjøle seg ned i Seljordvannet rett bortenfor campen.
Prøving og tilpasning av chaps. Jeg var bestemt på at i år skulle jeg ha meg chaps. Det er så stilig, både på gutter og jenter! Jeg kjøpte mine fra Stirling Station, i mørke brunt lær. Det samme med hatten. Jeg skal få tatt noen ordentlig kule bilder med hele settet så får dere se skikkelig!
