På lørdag hadde jeg planlagt å gå tur til Lammanuten. Og siden jeg klarte å få med meg Andreas, så fikk jeg planlagt en liten kjærestetur i samme slengen. Vi pakket sekken med mye godt, blant annet kakao, kjeks, chips og brus, og hadde en ganske fin pause på toppen. Jeg håper vi får gjort mer av dette fremover, jeg kjenner at det er ikke bare sunt for kropp og sjel å bevege seg i fjellet, det er sunt for forholdet vårt også!
Lammanuten var ett av to topper jeg hadde igjen å gå i Tysvær, så nå gjenstår bare toppturen “Hest”. Til sammen brukte vi 4.5 timer på denne turen. Da må vi ta med i beregningen at vi hadde en halv time pause på toppen, pluss vi klarte å rote oss litt bort midt i løypa. TellTur sier det er en krevende tur som tar mellom 4-5 timer, og det stemte jo ganske bra. Ut.no sier middels tur men 6 timer, så jeg vil tro det kommer an på tempoet du har på veien. Vi gikk med ett ganske greit tempo, fikk pulsen opp og ble gode og varme kan man si. Man må bruke gode fjellsko her, for vi måtte klatre på berg noen steder og krysse en bekk. Så og si overalt rant det små bekker med vann og flere plasser var det myrete. Vi hadde litt av og på med lett regn, men ikke sånn at det gjorde noe. På toppen fikk vi strålende sol og en fantastisk utsikt! Dette må bli helgens høydepunkt! Bokstavelig talt, 631 moh (meter over havet).
God torsdagskveld til dere! Som dere vet så hadde jeg ett mål om å fullføre alle TellTur målene for i år. Alle 127! Det begynner å bli knapt med tid, og derfor prøver jeg nå å gå så mange turer jeg bare kan slik at jeg ihvertfall kan skryte på meg halvparten av turene for i år. Jeg mener og tror at sesongen varer ut september, som da betyr at jeg har litt over en måned på meg. Jeg har “bare” gått 43 turer frem til nå, men håper på å nå frem til 50-60 før sesongen er slutt. Jeg regner med at jeg vil delta til neste år, og da skal jeg begynne enda tidligere enn jeg gjorde i år.
I dag gikk jeg tur sammen med Tina, og fikk to TellTur koder til på Karmøy, Olavsvang og Rambaskårfjellet. Jeg har to turer igjen på Karmøy før jeg har fullført alle her. Og Kira selvfølgelig, må ikke glemme min gode følgesvenn! Hun er med på alle turene, og jeg har gjort det som “a thing” å ta bilder av henne ved alle turmålene og legger ut disse bildene på hennes instagram konto. Du kan følge henne på @bordercollienkira på Instagram ♥ ♥
Til nå har jeg fullført alle turene i Haugesund og Bokn. Jeg har som sagt kun 2 turer igjen på Karmøy før jeg har alle derifra, 2 til i Tysvær, 5 i Sauda og 5 i Sveio. Helt ærlig så vet jeg ikke om vi kommer til å klare det, men jeg skal ihvertfall forsøke! Hovedmålet mitt akkurat nå er å fullføre disse kommunene. Ellers har jeg Bømlo, Stord, Etne, Fitjar, Kvinnherad og Vindafjord Kommune igjen. Dette er kommuner som krever litt planlegging i forhold til tid og kjøreruter, derfor er ikke disse blitt prioritert i førsterekke. Det er 127 turmål til sammen. Jeg har gått 43 turer. Det er 84 turmål igjen på lista! Tror du at jeg klarer det!?
Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å sette seg ned i godstolen nå! Og jeg kan ikke beskrive hvor godt det var med kinamat! Andreas jobber kveldsvakt i dag, så hadde jeg tenkt meg om hadde jeg kjørt direkte til sentrum og kjøpt meg kinamat rett etter jobb. Men såklart glemte jeg det ut, så jeg kjørte først hjem og måtte hele veien ut til byen etterpå. Litt frem og tilbake, men jeg var bare nødt til å ha kinamat i dag! Andreas er ikke noe fan av det, hverken av smaken eller lukta, så jeg kan bare benytte meg av sjansen når han ikke er hjemme…
Jeg tok meg en liten tur innom en bokhandel mens jeg var nede i sentrum. Noe jeg aldri gjør sånn til vanlig, faktisk. Jeg kunne ikke unngå tilbudet de hadde stående ved inngangen. Jeg har en liten drøm om å fylle opp en bokhylle nede i kjelleretasjen når den tid kommer. Ikke det at jeg har så mange bøker, men det er vel aldri for sent å begynne å samle? Jeg slår ofte til når jeg kommer over slike supertilbud som det jeg fikk i dag. Jeg kjøpte to bøker av forfatteren Jennifer Cody Epstein, noe som egentlig ikke sier meg så mye. Vil dere ha den ærlige grunnen til at jeg kjøpte dem? Fordi de var tykke og prisen var egentlig kr.349,-. Jeg fikk hver bok til bare kr.29,-! Jeg vil si det er ett ganske bra kupp! Jeg kjøpte bøkene på Notabene på Markedet i Haugesund. Ut i fra omslaget og teksten på baksiden foregår handlingen i Shanghai, noe som er ganske morsomt, for.. Tenk hvor tilfeldig dette var, at jeg kom over disse bøkene idet jeg var på vei for å kjøpe kinamat!
Jeg husker jeg la igjen noen hint på bloggen etter forrige veterinærbesøk om hva jeg hadde i tankene fremover. Jeg fikk aldri mulighet til å avsløre hva det var, men tenkte jeg ville fortelle det nå. Jeg har hatt ett lite ønske om å få valper på hunden min Kira. Hun er renraset border collie, perfekt størrelse (i mine øyne), har foreldre med papirer og en bestefar som har fått gode plasseringer innen gjeting. Hun fylte akkurat 6 år i sommer, som gjør at jeg har hatt henne i 5 år nå. Det er ganske sykt å tenke på hvor tiden ble av!
Tanken på å få valper en dag har vært til stede i flere år. Om hun noen gang skulle få valper en dag, så hadde det blitt siste sjanse i år. Jeg var hos veterinæren tidligere i år for årlig vet sjekk, og da benyttet jeg meg av sjansen til å høre med han om hva han mente om valper på Kira. Størrelsen hennes, størrelsen på hannhunden, at begge hundene var friske, om hun var for gammel. Jeg spurte og grav om spørsmål og svar. Veterinæren sa at det ikke skulle være noe problem for henne å få valper senere, men jeg har satt det som en liten regel at 6 år for det første kullet er gammelt nok. Jeg synes ikke det høres forsvarlig ut å få førstegangs valper på en “gammel” hund.
Etter klarsignal fra veterinæren begynte jeg å planlegge. Fant en perfekt hann med papirer og godt lynne. Tok kontakt med eieren og avtalte møter og diverse. Vi var på besøk hos han flere ganger slik at hundene kunne bli vant med hverandre frem til tiden var inne. Men løpetiden kom på en ganske dårlig timing. Vi begge eierne var bortreist akkurat i de dagene det teller som mest. Vi har heller ikke avtalt noen møte senere for å prøve likevel. Men jeg er faktisk ikke lei meg for det. Faktisk er jeg noe lettet.
Da løpetiden kom og vi ikke hadde mulighet til å gå gjennom parringen, så tenkte jeg bare at det måtte være skjebnen. Jeg hadde tenkt gjennom alt det fæle som kan skje under en graviditet og fødsel. Kira er veldig liten i størrelse, så risikoen for keisersnitt var en sentral tanke for meg gjennom planleggingen. Ei venninne av meg hadde akkurat skrevet på facebook om en valp hun hadde tatt imot etter at moren døde under fødselen. Jeg vil rett og slett ikke ta den risikoen for at det kan skje med Kira! Jeg tror ikke jeg lenger vil ha valper på henne. Selv om det hadde vært utrolig søtt å hatt mange små Kira’er løpende rundt i stuen! Jeg vil heller unngå den risikoen og ha henne i mange, mange år videre, enn å ta den sjansen og risikere at hun lider og dør under en fødsel, eller at graviditeten går skeis på en eller annen måte. Jeg vil jo ha henne i så mange år som overhode mulig. Det er absolutt ikke verdt det, og rett og slett en avgjørelse jeg tok i siste liten. Og det tror jeg var en rett avgjørelse.
Jeg er så uendelig glad i Kira. Hun er min klippe i livet og beste venn. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne, og jeg har forberedt meg på den dagen hun ikke er her lenger helt siden jeg hentet henne for 5 år siden. Når den dagen kommer er jeg redd jeg aldri kommer til å bli meg selv igjen. Grunnen til at jeg ønsket valper var å kunne beholde en selv og få følelsen av at Kira fortsatt er med meg den dagen hun ikke er her lenger. Føre slekta videre kan man si. Noen vil kanskje si jeg er egoist som tenker slik, andre vil forhåpentligvis se litt dypere enn som så. Men pr. dags dato blir det ingen valper å vente i fremtiden. Sorry, not sorry. But sorry still, hvis man kan si det på den måten? Følelsene og tankene er så splittet på dette området nå. I tillegg til risikoer og helse så må man også tenke på at det finnes nok av hunder der ute som allerede behøver ett hjem. Og jeg vet også at det er ikke bare bare å avle på hunder, selv om de er renrasede. Jeg tenker jeg overlater det til de som virkelig kan det, så får jeg heller kose meg med Kira og nyte hver dag jeg får med henne i fremtiden.
Hva tenker du om avgjørelsen min og grunnen bak dette?
Hei dere! Da var det mandag igjen, og det første jeg gjorde da jeg våknet var å sjekke vekta. Jeg har hatt stort fokus på dette hele uka, for målet er at vekta skal være lavere for hver gang jeg veier meg, hver mandag altså. Men selv om jeg har hatt stort fokus på det, og trent bra mange dager denne uken, så er likevel ikke ukens resultat noe å skryte av. 78.6 kg viste vekten i dag. Forrige mandag var den 78.7 kg, så jeg kan bare skryte på meg usle -0.1 kg. Ikke helt som jeg forventet, men..
Ja, jeg har da noen mistanker om hva som kan ha gått galt. Eller jeg vet godt hvor det gikk skeis. På torsdag var vekten nede i 78 blank. Lørdagskveld på byen med litt for mye godt i glasset kan kanskje være grunnen? Middagsselskapet hos mamma og pappa på søndag, med dessert som kaker, is og sjokolade? Jeg tror vi kan si at jeg failet litt forrige uke. Men denne uken har jeg ingen planer om hverken dessert eller alkohol. Skal vi bare stryke over denne forgående uken og satse på nytt? Vekta var uansett lavere enn mandag som var, og det var jo også det som var målet! Mitt mål for neste mandag er 78.0 kg.
Jeg prøver alltid å holde meg til en fast handledag i uken, og som regel funker det helt fint. Da handler jeg alt jeg trenger for den kommende uken, og på den måten slipper jeg alle de småturene innom butikken senere for bare å handle litt og litt. Jeg føler det blir dyrere om man går for flere små handleturer fremfor å ta en handledag og handle alt man trenger av både mat, husholdningsartikler og hygieneprodukter. For det første bruker man mye tid på å handle flere dager, og for det andre koster det jo diesel/bensin for hver gang vi må kjøre ut til butikken. Og for det tredje glemmer man kanskje hva man allerede har kjøpt, så man ender opp med å kjøpe dobbelt av mye. Det skjer hver gang! Nei, en fast handledag funker ihvertfall best for meg! Og i tillegg får jeg heller tid til andre ting de andre dagene.
Som regel handler jeg på mandager. Det er første dagen i uka, og jeg har som oftest fri fra jobb den dagen. Da er det å handle inn mat for 7 dager, evt. andre saker og ting som trengs. Og ofte bruker mandagen å bli en typisk vaskedag for meg. I dag har jeg for eksempel vasket hele kjøleskapet innvendig. Man skulle ikke trodd at det kun er meg og samboeren som bor her, for vi har bokstavelig talt nok mat til en familie på 5! Minst! Det så gjerne ikke så gale ut akkurat denne gangen, men kjøleskapet pleier å være fylt opp til randen at man ikke alltid kan se hva som er inni her. Dere kan vel lett se at vi liker cola her i huset da. Dette blir min store utfordring når det kommer til å holde meg sunn.
Jeg har nettopp dusjet etter å ha hatt tidenes tyngste treningsøkt! Og det er ikke fordi jeg trente ekstra hardt eller brukte tyngre vekter enn jeg pleier. Nei, jeg tror jeg la igjen kondisjonen på ferie, det samme med energien. Første treningsøkt etter sommerens late dager! Men det er alltid verst de første gangene, så løsner det opp etterhvert, håper jeg da. Augusta var selvfølgelig med, jeg tror ikke jeg hadde klart denne dagen alene. Godt med en treningspartner, så kan vi motivere og pushe hverandre.
Nå er det virkelig back on track! Så lenge helsen og psyken min tillater det så skal jeg gi alt på trening fremover. Alt gikk ikke slik jeg planla det i år, men livet byr av og til på utfordringer som gjør at vi må legger planer til side. Men jeg har ikke gitt opp, det skal dere vite! Jeg og Augusta skal fortsatt kjempe om de siste kiloene og vi skal komme oss til syden som er den store belønningen når vi har klart målet vårt! Samme det om det tar 6 måneder eller 1 år! Vi må bare satse på nytt, for det å gi seg er ikke ett alternativ!
Vi har begge hatt som mål å gå ned 20 kilo siden vi startet. Tidligere i år kunne jeg stolt vise frem at jeg hadde gått ned 10 kilo og var derfor halvveis på reisen. Nå er det slik at jeg har lagt på meg igjen som følge av sommerferie og ditt og datt. Vekta i dag viser 78.7 kg, men vet dere, det er helt greit. Jeg vet jeg har spist hva jeg ville i sommer og absolutt ikke tatt hensyn til vekta, så dette visste jeg om. Ingen syting fra min side. Jeg tenkte faktisk litt på om jeg kanskje skulle begynne å legge ut bilde av vekta hver mandag, hva tenker dere om det?
Før kunne jeg aldri i verden gjort vekta mi offentlig for leserne mine, men nå, nå føler jeg det er helt greit å være åpen om hva jeg veier og alt det der, for det er faktisk det denne reisen min handler om – vektnedgang. Og jeg vet det finnes mange der ute som er interessert i nettopp dette og er kanskje nysgjerrige på hvordan andre klarer å nå målene sine. Og jeg har valgt å være åpen om dette og skrive om det, og da må jeg legge alle kortene på bordet. Denne måten gir meg også motivasjon til å gjøre det bedre for hver uke som går, for nå kan jo alle følge med og se fremgangen min.
Hver mandag fra nå av skal vi se at vekta går ned!
Hei på dere! I Haugesund er det nå Sildajazz og det virker som hele Haugesunds befolkning er ute og koser seg i sentrum og nede på kaien. Men jeg, jeg må jobbe. Jippi… Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fri akkurat denne helgen, for vi har hatt litt surt vær de siste dagene, men i dag skinner sola og det er varmt i lufta. Skikkelig sommervær! Og jeg har faktisk lyst til å prøve ut dette Sildajazz greiene. Flaut, men jeg har aldri deltatt på Sildajazzen. Og det er vel noe enhver Haugesunder burde få med seg, ihvertfall en gang i livet! Jeg krysser av i kalenderboka for Sildajazzen 2019! Skal du sjekke ut livet på Sildajazzen i Haugesund?
Jeg fikk i det minste lufte meg litt i går kveld/natt. Etter kveldsvakt og litt overtalelse fra noen venninner sminket jeg meg og gjorde meg klar for en liten tur ut på byen. Det ble veldig spontant, så jeg og Andreas hadde ett lite “vors” hjemme hos oss, kun oss to, før vi kom oss til byen hvor vi møtte på flere venner. Det var veldig kjekt, men jeg begynner å kjenne på kroppen at nå trenger jeg å komme tilbake til rutinene og få litt skikk på kostholdet.
Det første jeg gjorde i dag da jeg våknet med Sahara i kjeften var å sende melding til Augusta og si at nå må vi dra oss på trening igjen! Jeg kan ærlig talt ikke huske sist jeg var på trening. Jeg trodde aldri jeg kom til å savne treningssenteret. Altså, jeg savner virkelig å trene. Hadde det ikke vært for at jeg måtte på kveldsvakt i dag så hadde jeg løftet vekter akkurat nå! Mandag starter jeg med blanke ark. Jeg må gi beskjed til PT’en min at jeg er klar for å komme tilbake på trening! I’m gonna look like the BOMB within Summer 2019. Trust me!
Har du noen gang gått til en fagperson som liksom skal være imøtekommende og hjelpe deg med problemene dine, men har opplevd å bli totalt utskjelt eller møtt med en total mangel på sympati, og du føler deg nesten verre når du går derfra enn når du kom? En psykolog? En helsesøster? En lege?
21. juni var siste dagen jeg satte mine ben på legesenteret. Ihvertfall på kontoret til min da aktuelle lege. Den dagen fikk jeg rett og slett nok. Dere vet alle nå hva jeg har slitt med de siste to månedene. Det er ikke akkurat “kun” en hodepine eller en depresjon. Det er snakk om en hendelse som har forvandlet livet mitt, forvandlet livet til hele min familie. Det har både fucka opp og skjerpet tankegangen min. For nå vet jeg hva som virkelig er viktig her i livet. Hva som bør prioriteres. For andre småting er bare.. småting. Det er ikke viktig lenger. Men likevel har jeg dager hvor jeg føler jeg begynner å bli gal. Jeg har mareritt om nettene, men også drømmer. Drømmer om hvordan livet kunne vært om vi hadde spolt tiden tilbake noen år. Av og til drømmer jeg at man kan endre fortiden, og da også fremtiden. Men så våkner jeg, og det er da jeg innser hvilket mareritt jeg egentlig lever i akkurat nå.
Jeg var tilbake på jobb bare to uker etter denne hendelsen skjedde. På disse to ukene var jeg i Nord-Norge for å se båten han tjenestegjorde i, møtte mannskapet, kapteinen, presten. Samlet fakta om hva som har skjedd. Leste nyhetene, de samme nyhetene flere ganger. Jeg var i konfirmasjon og 17.mai feiring. Heh, “feiring”. Og jeg skulle egentlig vært i ett utdrikningslag. Så kom minnestunden og planlegging av begravelse. Og så jobb. Jobb. Det skulle jeg nå takle. Jeg gikk på jobb. Helt til jeg fikk ett sammenbrudd. Eller hva det nå heter.
Jeg har bedt om sykemelding en gang før i livet mitt. Kun en gang! Og det var kun på noen få dager. Ikke en uke engang. Og da måtte jeg krangle meg til det. Jeg gruet meg like mye denne gangen. Jeg visste egentlig før jeg ringte om time at jeg kom til å få ett blankt nei. Men jeg tenkte at denne gangen var det såpass alvorlig, og jeg trengte bare noen dager bare. Bare sånn, få slappet av og få ting litt på avstand. Det hadde jo skjedd ting hele veien og jeg hadde brutt sammen på jobb flere ganger. Jeg trives i jobben min. Jeg elsker jobben min og mener selv jeg er utrolig heldig som får jobbe der. Så det satt langt inne da jeg kjente på kroppen at jeg ikke var klar for den normale hverdagen igjen. Og det kan henge litt sammen med dette om å gå videre i livet og føle at du etterlater deg spor du aldri kan gå tilbake til.
Jeg satt og ventet 1 time på å få komme inn. Helt normalt. Navnet mitt ble ropt opp og jeg kjente klumpen i halsen bare vokse og vokse, og jeg kjente allerede da at tårene presset på. Jeg forberedte meg vel på at det kom til å komme noen kvasse kommentarer. Jeg tok meg sammen og satte meg på stolen. Han spurte selvfølgelig hva som var problemet nå, og jeg forklarte situasjonen. Vel, situasjonen visste han om for det var han som hadde sykemeldt hele familien de første to ukene etter hendelsen skjedde. Jeg spurte forsiktig om muligheten for en sykemelding den kommende uken. Svaret hans gav meg sjokk og fikk meg til å strigråte. “Men herlighet, det er da lenge siden det nå vel”? Eh, what!?
Jeg visste at legen min kunne være kvass til tider, men denne gangen sank han dypt! Jeg kjente jeg hisset meg opp. Lenge siden? Lenge siden!? Det var knapt gått 6 uker! Jeg begynte å grine og motsi ham og prøvde å fortelle hva jeg hadde slitt med i disse ukene. Han begynte å krangle med meg, sa at jeg allerede hadde vært på jobb i to uker så dette fikset jeg greit. Han sa rett ut at han skjønte ikke “problemet”, og var ikke villig til å gi meg så mye som 1 dag sykemelding. Jeg var der for andre ting også, skulle ta litt blodprøver for å sjekke allergien, så jeg avbrøt ham, reiste meg opp og spurte hvor jeg skulle ta blodprøven, tørket tårene og gikk ut av rommet uten å vente på svar. Det var forhåpentligvis siste gang jeg så ham, det har jeg lovet meg selv! Aldri mer! Nå er det nok. Jeg har holdt ut for mange år med en usympatisk lege, og dette var dråpen. Etter å ha gjort litt research har jeg nå satt meg opp på venteliste for en lege i Tysvær, hvor jeg bor.
Det er ikke på grunn av at han er streng med sykemeldinger at jeg bytter, tro meg. Jeg er glad for at noen leger er så strenge med nettopp dette, for det kan til tider være alt for enkelt for folk å bare be om en sykemelding så får dem det. Men jeg er ikke den som ber om sykemelding sånn uten videre. Jeg trengte det denne gangen. Så pappa fikk heldigvis ordnet en time hos sin egen lege, som tok meg godt imot og lyttet til hva jeg faktisk sa. Hun lyttet og var sympatisk og hadde forståelse for at jeg gikk gjennom en vanskelig tid. Går, går gjennom en vanskelig tid. Jeg har hatt altfor mange diskusjoner og krangler med legen min. Jeg har gruet meg til å gå til ham, har forlatt kontoret hans i tårer to ganger, og blitt utskjelt flere ganger. Jeg husker første gangen jeg hadde kjærlighetssorg. Da fikk jeg bare beskjed om at det er folk som har det verre enn meg og at dette ikke var noe å syte over. Når du snakker med han så har han en holdning som sier at det er alltid noen som har det verre enn deg. Og det er jo klart. Klart det er noen som har det verre enn meg! Jeg nekter ikke for det. Men, om vi alltid skulle tenkt at det er noen som har det verre enn oss, skal vi drite i problemet da og heller leve med angsten, depresjonen eller sorgen uten å få hjelp? For det er jo alltid noen der ute som har det verre! Uansett hva det er. Såklart ikke. Ikke finn deg i å bli behandlet uten respekt fra folk som liksom skal bry seg om deg og helsen din. Du skal faktisk føle deg bedre og med godt mot når du går ut fra legekontoret, ikke føle deg verre. Nå er det nok.
Hei hei! Dere lurer kanskje på hvem jeg skulle møte i helgen? Jeg vet, jeg skulle egentlig kommet med dette innlegget på søndag, men som dere kanskje kan tenke dere til så ble det ikke tid til noe blogging resten av helgen dessverre. Jeg var opptatt hele lørdag og måtte jobbe litt ekstra på søndag, så da gikk timene denne helgen!
Hils på Christina! Dere har kanskje sett henne før om du er fra området, eller kanskje dere har lest bloggen hennes. Siden hun hadde ett ærend i byen så tok vi denne fine sjansen til å treffes og bli kjent, snakke litt blogg og slike ting. Hun er ifra Haugesund men bor i Stavanger for øyeblikket. Vi satte oss på kafe MM nede på kaien og hadde oss en god lunsj/middag før vi tok turen videre inn til meg hvor hun fikk se hvordan jeg bor, i mitt flotte roteparadis!
Å treffe andre bloggere på denne måten kunne jeg tenkt meg å gjøre flere ganger! Bli kjent med dem og høre hvordan bloggen deres påvirker hverdagen deres, eller hvordan de jobber med den og hvilket arbeid de legger ned i dette. For det er mye arbeid med blogg, tro det eller ei. Men jeg personlig elsker det. Og det er kanskje derfor jeg står på hele tiden, selv om jeg ikke tjener noen penger på den – enda. Jeg synes det er utrolig kjekt å dele min dagbok med lesere som synes det er interessant å lese det jeg skriver, hovedsakelig om mitt liv, noe som i bunn og grunn er ett (nesten) helt normalt A4 liv med noen ekstra utstikkere innimellom. Det hadde jo vært helt fantastisk om jeg en dag faktisk kunne levd av bloggen min, hatt bloggen som min hovedinntekt. Dette er forresten Christina sin drøm også, så det ble ett engasjert tema som vi snakket om. Siden blogg står så sentrert i begges liv og det er en ting vi har til felles, så ble det naturlig at praten gikk i… du gjettet riktig! BLOGG ♥ ♥ ♥
Blogger du? Legg gjerne igjen en kommentar og link til bloggen din så tar jeg en titt! ♥
