I dag har mi bestevenninne bursdag, så jeg ville gi henne ett eget blogginnlegg i dag for å fortelle henne hvor glad jeg er i henne!
Lisa og jeg har vært bestevenninner så lenge jeg kan huske. Helt fra vi var små og lekte på Vormedal hvor vi både red på shetlandsponnien min, letet etter rådyr i “villmarka” og overnattet ute i lekehytta i hagen vår. Vi drakk hjemmelaget kakao bestående av kaldt vann og oboypulver, og vi lurte lillebroren hennes til å tro vi spiste kaninbæsj når det egentlig var Nesquick-kuler fra frokostblandingen.
Vi nærmer oss 20 års vennejubileum, og enda flere tiår skal det bli! Vi har overlevd x antall krangler og diskusjoner opp gjennom tidene, men med årene har vi utviklet ett fint og stabilt vennskap som både gir og tar fra hverandre, akkurat slik det skal være. Vi kan begge ringe hverandre når som helst på døgnet bare for å prate, og jeg kan betro meg til Lisa om absolutt alt. Det samme kan hun med meg. Det finnes nok ikke en eneste ting om meg som Lisa ikke vet om, og jeg tør å påstå jeg vet det meste om Lisa. Jeg kan stole 110% på at det jeg forteller henne ikke spres videre, og det er det som er så godt med å ha ei nær venninne, ei man kan åpne hjertet sitt for. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten denne jenta, hun har hjulpet meg i mange vanskelige situasjoner og løftet meg opp når jeg har følt meg helt nede. Jeg er utrolig glad i deg Lisa. Takk for at du er klippen min, takk for at skulderen din er god å gråte på, takk for at klemmen din lokker frem ett smil i meg, takk for at latteren din sprer glede, takk for at jeg kan kalle deg for mi bestevenninne.
Noen ganger må man bare ta seg tid til å unne seg litt hverdagsluksus. Som foreldre er det fort gjort å glemme seg selv, alt handler jo om å tilrettelegge livet etter barnets behov. Da kan det være greit å finne glede i de små tingene man kan gjøre i hverdagen. Som for eksempel stelle i stand til en bedre middag.
Samboeren hadde så lyst på pinnekjøtt i går, så vi slo like greit til med en deilig “førjuls-middag” i dag! Deilig pinnekjøtt fra Toma og rød julebrus. Det manglet bare julekakene og musikken i bakgrunnen så var julestemningen på topp! Bare tanken på at vi skulle ha pinnekjøtt i dag fikk meg til å kjøpe både roser til å pynte med og tenne lys, virkelig gjøre i stand til en koselig middag. Nå skal jeg sette meg ned og se på Truls a´la Helstrøm og kose meg med dessert, en sjokolademousse pyntet med kindersjokolade og stratos. En perfekt lille lørdag spør du meg! Vi vet å kose oss i dette huset, det er ingen hemmelighet!
Kaja Sofie har fått så mange fine gaver siden hun ble født. Egentlig helt fra venninnene mine arrangerte babyshower for meg har det kommet inn en gave her og en gave der frem til Kaja Sofie ble født og ukene etter. Og fortsatt dukker det opp venner og kjente med gaver, noe som er utrolig koselig og rørende! Det er helt overveldende når jeg ser haugen av søte klær, fine kort, flotte strikkede vogntepper og hjemmelagede gaver.
Jeg holder nå på med å gjøre klart takkekort til alle sammen som har vært så snille og gitt en oppmerksomhet i anledning Kaja Sofie sin ankomst til verden. Jeg måtte innom fotobutikken i går og kopiere opp enda flere takkekort, siden det dukker opp flere og flere gaver! Vi er utrolig rørte og takknemlige! Bare se den haugen, det var nesten ikke plass til alt på det store spisebordet vårt engang. Og etter at disse bildene ble tatt er det kommet enda flere. Nei, det er helt overveldende. Det viser bare at vi er omgitt av gode mennesker og har de fineste vennene i livet vårt som bare ønsker oss alt godt! Tusen takk ♥
Nå føler jeg at livet mitt er i ferd med å stabilisere seg igjen. Jeg har fått gnisten tilbake, kroppen healer seg bra etter fødselen og jeg kan gå, hoppe og bevege meg som før. Det er til og med mulig jeg sitter på hesteryggen igjen i løpet av kort tid! Jeg har ikke noe vondt, jeg er motivert til å komme meg ut og gjøre ting, jeg legger planer og gjennomfører dem, og jeg storkoser meg i rollen som mamma! Jeg er omgitt av gode venner og positiv energi, og er ved godt mot som man sier. Kaja Sofie er nå 1 måned gammel, hun er frisk, legger på seg som hun skal og har allerede hatt netter hvor hun sover helt til neste morgen! Hun er en rolig baby som griner minimalt. En fornøyd baby! ♥ Og nå har hun såvidt begynt å smile tilbake på oss og gi oss en reaksjon når vi snakker og tuller med henne, og det er utrolig herlig å se! Ja, jeg kan vel si at jeg lever i ei lykkelig boble om dagen ja.
På fredag unnet jeg meg en kveld ute med gode venner. For første gang på flere måneder, nesten ett år, kunne jeg endelig slå meg løs og kose meg i sosialt lag. Kaja Sofie fikk være hos mormoren sin natt til lørdag. Jeg kjente virkelig at den kvelden gjorde noe med meg. Den gav meg en slags bekreftelse på at nå er en epoke over og ett annet begynner. Å gå gravid er heldigvis bare en midlertidig ting man gjør i livet. Ting stopper liksom litt opp og man setter livet på pause. Ikke alle føler det på den måten, men det var slik jeg følte det. Det trenger man heldigvis ikke å gjøre selv om man er blitt mamma! Men samtidig, visse forhåndsregler må man jo ta. Og prioriteringene man tar blir viktigere enn noengang. Som jeg sa innledningsvis, ting begynner å stabilisere seg for meg og jeg kan starte å leve livet mitt som jeg gjorde før. Vel, nesten som før. Det var godt å kunne samle en gjeng og føle jeg var en del av det sosiale nettverket igjen. En utrolig kjekk kveld med både Cascada og Italobrothers på scenen! Jeg fikk stå i flere timer på badet og sminke meg, ordne håret og finne frem finstasen og høye hæler. Men jeg må jo bare si at utover kvelden savnet jeg lille jenta mi så utrolig mye at jeg måtte bare komme meg hjem og sove slik at jeg var fult uthvilt til jeg skulle hente klumpen min dagen etterpå. Tenk at man kan savne ett annet menneske så sterkt etter bare ett lite døgn. Morsinstinkt og mammahjerte ♥
På lørdag koste vi oss hjemme med en god biffmiddag, tente lys og Skal Vi Danse på tv. I dag fikk vi bra vær, så vi trillet oss en tur ned til stallen, tok stallarbeidet, gikk hjem igjen og har egentlig bare dullet og dallet resten av dagen. Jeg har satt meg ned nå for å planlegge den kommende uken. Middager, gjøremål, handlelister etc. Jeg elsker å planlegge og skriver lister hele veien. Nå er jeg faktisk helt nødt til å skrive lister over ting jeg skal gjøre, for alt krever å planlegges nå som jeg må ha lille Kaja med meg over alt. Klistremerket mitt som jeg kaller henne ♥ Ser frem til en effektiv uke!
I dag fikk jeg endelig min sårt etterlengtede frisørtime! Jeg har ikke vært hos frisøren på vel over 1 år, kanskje nærmere 2! Så det var virkelig på tide å få gjort noe med det. Selv om jeg fikk skryt av frisøren som sa det ikke var særlig slitt til å ha gått så lenge uten å bli stusset. Men etterveksten talte for seg at det var på tide med en fornyelse. Jeg fikset håret hos Jane på Fix Hårdesign! Anbefaler virkelig henne, hun ser hva som trengs for å få til nøyaktig det du ønsker. Hun gjør også sitt ytterste for å oppfylle kundens forventninger, slik at du ikke går ut døra før du er 110% fornøyd. Fix Hårdesign finner du i Førresfjorden rett utenfor Haugesund, retning Aksdal. Noe som var veldig greit var at jeg fikk time allerede samme dag som jeg bestemte meg for at nå orket jeg ikke utsette det lenger!
Ønsket mitt har hele tiden vært å bli platinablond igjen. Ikke “hjemmesnekra” platina, men ordentlig blond uten det gyldne preget jeg alltid får når jeg striper det. Min egen farge er ganske varm og gyllen, derfor falt valget på helbleking denne gangen for å få håret kaldere. Og bare se den forandringen!
Jeg har fått mange spørsmål på om jeg kan skrive om min opplevelse når det kommer til fødselen, og såklart har jeg lyst til å dele den med dere. Å skrive ned hele fødselshistorien var en stor prosess. Derfor har det tatt litt tid før jeg har kunnet publisere dette innlegget. Jeg måtte samle fakta om hendelsesforløpet i riktig rekkefølge, tenke tilbake på hvilke tanker jeg satt med og hvilke følelser som dukket opp underveis. Jeg var flink i starten og noterte ned på mobilen både klokkeslett og hva som skjedde fra tid til annen. Men etterhvert dabbet det såklart av, jeg hadde nok med å “deale” med det som foregikk der og da. Å gjennomgå en fødsel er ikke bare bare, noe jeg fikk erfare på godt og vondt. Her er min fødselshistorie:
Termindato kom, men fortsatt ingen baby. På overtidskontrollen ble det avtalt at jeg skulle bli satt igang mandag 16.september om Kaja Sofie ikke hadde meldt sin ankomst innen da. Mandag kom og vi kjørte avgårde til sykehuset som avtalt. Det ble mye venting før vi fikk komme inn til jordmor som gikk gjennom litt papirer med oss før vi ble satt på gangen for å vente enda en time. Omsider fikk vi beskjed om at sykehuset var fult og at de måtte prioritere de kritiske pasientene først av alt. Og siden det ikke var tegn til at Kaja Sofie ville komme ut riktig enda fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etterpå for en igangsettelse. Jeg ble utrolig skuffet over å få den beskjeden. Jeg hadde virkelig sett frem til å få dette overstått, men det var bare å bite i det sure eplet og kjøre hjem.
17. september klokken 07.00 satt vi atter en gang klare på sykehusgangen for å bli igangsatt. Vi ventet i 45 min før vi fikk komme inn til ett rom hvor vi fikk sjekket ultralyd og puls til babyen. Her fikk jeg satt inn en ballong av to leger og en jordmor. Noe ubehagelig var det, men ikke noe minneverdig. Denne ballongen skulle sørge for at livmorhalsen fikk en åpning på 4 cm. Derfor var det ikke annet å gjøre enn å vente. Vi fikk komme inn på ett firemannsrom, hvor det var ei annen som også ventet på at ting skulle skje. Her lå jeg med en pulsmåler i ca.25 min. Klokken var blitt 10 da den ble koblet fra. Jeg kunne kjenne at ballongen gjorde jobben sin. Kynnerne kom, sterkere og sterkere etterhvert som timene gikk. I 12 tiden var de ganske vonde, så den beste posisjonen for å “takle” smerten var å stå lent over sengekanten. I halv 2 tiden er jeg sikker på at det ikke var kynnere jeg kjente lenger, men rier. Nå var det vondt hele tiden. Etter 5 timer hadde ballongen sørget for 4 cm åpning og den datt ut av seg selv da jeg gikk på do for å prøve å tisse. Det var dette klarsignalet vi ventet på, så deretter bar det rett inn på fødestua. Klokken var da 16:00.
På fødestua var det tid for å ta vannet. De kom med den beryktede “strikkepinnen” sin, og jeg kjente først ett lite “stikk”, og deretter bare masse varmt vann som rant ut fra nedentil. Det sies at det kjennes ut som at man tisser på seg, men jeg følte det ikke på den måten. Det ble bare varmt, som en varm følelse mellom beina. Da vannet ble tatt hadde jeg fortsatt 4-5 cm åpning.
Så var det å vente på de ordentlige riene. Klokken 18.00 var det fortsatt ikke noe forandring, så jeg prøvde å stå litt og sitte på en pilatesball for å få gang på ting. Fortsatt 4 cm åpning. Klokken 20.30 satt vi igang med drypp for å “hjelpe” riene i gang. Her prøvde jeg lystgass for første gang, og det var jo en opplevelse for seg selv! Jeg bare lo og lo etter jeg fjernet masken, for det var en helt bisarr følelse å puste inn dette her. Du vet når du har drukket litt for mye alkohol og rommet surrer rundt og rundt og du er så nær en blackout? For de som har opplevd det.. Sånn føltes det ut i de sekundene du puster inn lystgassen. Men sekundet du fjerner masken er alt over! Kanskje en dårlig sammenligning, men det føltes virkelig ut som om jeg var på en snurr!
Denne natten hadde vi en fantastisk snill og hyggelig jordmor! Ba vi om ett glass vann kom hun inn med to mugger med vann og isbiter. Hørte hun jeg snufset litt, sprang hun for å hente nesespray og det var ikke måte på hvor godt hun tok seg av oss, både meg og samboeren! I 23-tiden var jordmor bestemt på at jeg trengte epidural. Riene var begynt å bygge seg opp, så nå var det gang på ting – trodde vi. I svangerskapet hadde jeg lest om det meste som omhandlet fødsel, deriblant om epidural og folk sin opplevelse angående dette. Jeg hadde fått inntrykk av at det var svært ubehagelig å sette epidural, så jeg fikk bruke lystgassen imens legen satte bedøvelse og selve epiduralen i ryggen på meg. Det ble litt for mye lystgass her, så både jordmor og samboeren min fikk seg en liten latter da jeg nektet å slippe masken da alt var over. Jeg ble noe ør kan man si, men jeg var så redd for at det skulle gjøre vondt at jeg begynte å hyperventilere inn i masken. Å sette epidural – helt ærlig? Det var ikke vondt i det hele tatt. Selv om tårene rant som en foss. Det handlet mer om at jeg var redd for at det skulle gjøre vondt, enn at det faktisk var vondt.
Det skulle ta enda flere timer før det skjedde noe. I 03-tiden fikk både jeg og samboeren sovet en times tid. Epiduralen sørget for at jeg ikke kjente noe til riene, så jeg fikk slappet godt av en stund. Denne fødselen skulle vise seg å dra ut tiden og vi nærmet oss 12 timer siden vannet ble tatt. Jeg husker ikke helt hva som skjedde mellom 04-tiden og 07:30 på morgenen. Det eneste jeg husker er at riene tok over og ble sterkere og sterkere, og jeg nærmet meg 10 cm åpning.
Ved vaktskiftet fikk jeg inn en jordmor og ei voksen jordmorstudent som skulle ta seg av meg resten av fødselen. Nå var riene ganske så vonde, og det var på tide å sjekke åpningen igjen. Så hører jeg jordmor si høyt at jeg nå hadde 10 cm åpning og kunne begynne å presse! Alt skjedde så fort etter dette og plutselig lå jeg der og presset for harde livet! Hele prosessen under pressriene var en helt rå opplevelse! Å kjenne at kroppen jobbet på og jeg var bare nødt til å følge etter. Samboeren satt ved siden av meg og fulgte med på skjermen over riene som bygget seg opp. Han visste til og med før meg når det kom ei rie, så han sørget for at jeg pustet inn lystgass tidsnok til at det tok den verste smerten. Jeg skal ikke romantisere fødselen eller legge skjul på hvor jævlig vondt det var, for det var ett rent smertehelvete.
Mange sier at dem er livredde for å bæsje på seg under en fødsel. Det trodde jeg også at jeg var. Helt til jeg lå der. Jeg kjente at det var mer på vei ut enn bare en baby for å si det sånn. Men der og da var det helt naturlig og jordmor sa det at alle bæsjer på seg! Det finnes til og med de som ikke engang vet at de har bæsjet på seg, og tror at de ikke gjorde det. Men tro meg, de fleste gjør det. Og det er helt normalt. Og når du først ligger der, så er det ihvertfall det siste du tenker på! Du skal søren meg presse ut ett helt menneske, drit i hva som kommer ut bak, bokstavelig talt.
På slutten hadde jeg to jordmødre som satt nede ved beina på meg og skulle ta imot babyen, imens to barnepleiere byttet på å ligge oppå magen på meg og presse alt de hadde for at baby ikke skulle “skli” inn igjen. Nå var hun kommet såpass langt at det kun var noen pressrier igjen til hun burde være ute. Jeg skrek og bar meg, og husker jeg hvisket fortvilet at jeg ikke fikk henne ut. Jeg klarte det ikke. Uansett hvor mye jeg presset så kom hun ingen vei. Tiden begynte å løpe ifra oss. Fikk jeg henne ikke ut snart så måtte legene komme, og da ble det klipping, tang og sugekopp og gud vet hva. Men siden jeg var så nær, og pulsen til babyen var så fin og stabil, fikk vi 15 minutter ekstra på oss til å få henne ut.
Jordmor så at babyen ikke kom noen vei, så jeg hørte hun snakket om at hun måtte vurdere å klippe meg. Nei! Da jeg hørte det kjente jeg at jeg begynte å få panikk. Pulsen steg og pusten gikk hyppigere. Jeg bestemte meg der og da at nå – nå skal jeg få henne ut! Ikke tale om at noen skal klippe i meg! Jeg skal bruke de siste kreftene jeg har. Jeg presser det jeg har igjen, men så kjenner jeg det skjer noe nedentil og samtidig hører jeg begge jordmødrene rope “Stopp, stopp!!” Shit, nå skjedde det noe som ikke skulle skje.
Innerst inne visste jeg hva som hadde skjedd. Jeg så hvor bekymret jordmødrene så på hverandre. Jeg revnet? Spør jeg jordmødrene. De svarer meg ikke. Bare ser bekymret ut, der de holder hodet til babyen som står i åpningen. De tenker ut hva som blir det neste steget. Jeg revnet, ikke sant!!? Spør jeg igjen, denne gangen høyere og leter etter en bekreftelse på spørsmålet mitt i ansiktsuttrykket deres. Nå trenger vi bare ett press igjen så er hun ute, sier de bare. Jeg presset det jeg hadde og ut kom hun i en fart. Styrtfødsel kalte de det. Jeg fikk henne på magen og glemte helt ut det som skjedde nede mellom beina på meg. Jeg vet ikke hvor mye blod jeg mistet eller hva jordmødrene holdt på med de neste minuttene. Eneste at morkaka måtte ut, og det kun med ett lite press fra meg som ikke gjorde vondt i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg fikk ligge med Kaja på brystet før jeg ble fortalt at jeg måtte ned for å hasteoperere riften jeg pådro meg nedentil. Jeg revnet hele veien bak, i tillegg til litt av lukkemuskelen bak ble skadet. Jeg var kun 1-2 cm unna fra å få den helt revet av. En rift av alvorlighetsgrad mellom 3 og 4, hvor 4 er den mest alvorlige. Det jeg fryktet mest av alt, det skjedde. Jeg hadde gått hele svangerskapet og vært redd for at nettopp dette skulle skje. Og så skjer det. På dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde fått alt det verste en graviditet kan føre med seg.
På operasjonsrommet husker jeg ikke helt i detalj hva som skjedde. Jeg ble spurt om allergier og forklart hvordan narkosen funket, deretter ble alt svart. Jeg våknet opp i en sal etter noe som kan minne om en kort ettermiddagshvil på sofaen. Sannheten var at jeg var vekke i 5-6 timer. Her lå jeg til jeg ble hentet av jordmor og trillet tilbake til fødeavdelingen. Ør og følte meg ganske forslått i hele kroppen.
Tilbake på fødeavdelingen hadde vi fått plass på ett seksmannsrom. Heldigvis var det kun meg og ei til her, så vi fikk likevel privatliv. Nå var det å få gang på ammingen og bli kjent med det lille mirakelet vårt. Far fikk være tilstede til klokka 9 på kvelden, etter den tid ble jeg overlatt til meg selv og sykepleierne. Det første døgnet var fylt med blandede følelser. Spenning, redsel, frykt, glede. Nå hadde jeg plutselig ett lite menneske sovende i en krybbe ved siden av sengen min, som var helt avhengig av meg. Jeg gråt mine gledestårer flere ganger i løpet av dagene på sykehuset. Den følelsen som blir vekket i deg idet du blir mor, eller far, er helt fantastisk.
Å føde kan være skummelt ja. Beskrive det med ord? Helt jævligt, rått, fantastisk, skummelt, intenst, vakkert! Alt på en gang. Jeg hadde pressrier på til sammen 1 time og 20 minutt før hun var ute, noe som er ganske lenge. Hele fødselen varte til sammen 17 timer. Jeg revnet alvorlig og måtte sy både innvendige og utvendige sting. Jeg har enda ikke turt å sjekke meg selv nedentil for å se hvordan det ser ut. Jeg venter heller til 6 ukers kontrollen hos jordmor, der hun skal vurdere hvordan det står til. Alt i alt føler jeg meg ganske bra i dag. Jeg begynte allerede fra dag 1 å ta olje for å holde avføringen myk, det skjer veldig fort at man kan bli forstoppet ved slike skader fordi man ikke “tør” å gå på do og holder derfor heller igjen. For meg har dette gått helt fint. Allerede nå etter nesten 4 uker går jeg på do som normalt. Etter 6 uker skal jeg begynne å gå til fysioterapeut som er spesialist på slike skader. Jeg var redd for at denne riften skulle føre med seg at jeg ikke klarte å holde på hverken det ene eller det andre, og i begynnelsen slet jeg med å holde på luft. Nå har jeg ikke de plagene lenger, så det er tydelig at det gror fint og kontrollert. Under den siste samtalen med jordmor snakket vi om hva som skjedde, om riften og hvor fort de handlet for å få den reparert. I og med at det ble oppdaget og behandlet så kjapt så skulle dette gå bra. Det finnes folk som har fått en alvorlig rift hvor det ikke blir oppdaget før lenge etterpå. Og de kan slite med plager resten av livet.
Jeg ville gi dere en usminket beskrivelse av hele opplevelsen, og det tror jeg at jeg har klart å formidle. Jeg har prøvd å sette ord på det meste av handlingsforløpet, helt brutalt ærlig. Jeg håper min historie kan være til hjelp for andre. Jeg lette selv etter slike historier på nettet da jeg gikk gravid. Det hjalp meg på en måte å forberede meg. Jeg tror at om jeg ikke hadde forberedt meg på det verste slik jeg gjorde, så hadde nok hele opplevelsen blitt mye tyngre å takle, i og med at jeg opplevde det jeg fryktet aller mest. I dag sitter jeg her med verdens fineste premie, og jeg kunne ikke vært lykkeligere! Å føde var helt jævligt, men jeg skulle gjerne gjort det igjen! Det er helt sant det de sier; man glemmer det i det øyeblikket man får barnet på brystet. Jeg hadde vanskelig for å tro på det, men det er faktisk helt sant!
HAR DU GÅTT GJENNOM EN FØDSEL NOENGANG? VIL DU FORTELLE OM DET? LEGG GJERNE IGJEN EN KOMMENTAR ♥
Det er lett å tenke at med en gang fødselen er over og ungen er kommet til verden, så går alle de plagene man hadde i svangerskapet vekk. Men man glemmer gjerne at etter fødselen kommer det en rekke andre kroppslige plager man må face istedenfor. Og det man ihvertfall aldri hører om er at magen blir ikke borte med en gang ungen er født. Neida, du sitter igjen med en myk bollemage som svaier frem og tilbake når du går, henger gjerne litt løst over bukselinningen og strekkmerkene blir tydeligere enn noengang! Slik er det ihvertfall hos meg.
Det har snart gått tre uker siden min lille prinsesse kom til verden, og det synes veldig godt på kroppen min at jeg har bært på ett barn i 9 måneder. Noen kan man nesten ikke se det på dem engang, imens andre får en mer preget “mammakropp” etter fødselen. Jeg er blant dem. Jeg er langt ifra Fotballfrues image på en “perfekt-kropp-4-dager-etter-fødsel”. Skal jeg gi dere en reel beskrivelse av hvordan kroppen kan være rett etter en fødsel? Here we go!
Skal vi ta utseende først kanskje? Midjen min er så og si ikke-eksisterende, magen henger, puppene er steinharde og har vokst ett par størrelser. Jeg vagger fortsatt når jeg går på grunn av bekkenet, noe som muligens ser helt hysterisk morsomt ut for utenforstående. Håret er slitt og livløst, og strekkmerkene under navlen er godt synlige. Jeg har ikke fått barbert meg under armene siden jeg var i uke 34, på grunn av ett merkelig utslett som plutselig dukket opp. Jeg vet ikke om det hadde noen sammenheng med graviditeten eller ikke. Jeg var ikke noe særlig hoven under svangerskapet, men etter fødselen hovnet beina mine opp som noen svære elefant føtter! Jeg har også fått såkalt ammehår, eller “ammelugg” som følge av at jeg har mistet en del hår rundt hårfestet.
Så, over til de kroppslige plagene. Nå består dagene av å spise ibux og paracet hver 4-6 time for å slippe smerter nedentil. Jeg slipper heldigvis bleie og svære truser, men jeg bruker bind og må skifte ofte siden man blør i flere uker etter fødselen. Det er heldigvis helt normalt, det er bare kroppen sin måte å renses på. Men gud som det kan klø! Der nede.. Meget ubehagelig når man er blant folk og man kjenner det svir og stikker som fy. Det er også ubehagelig å sitte til tider, og jeg sliter med å reise meg opp fra senga på grunn av smerter i ryggen, og trenger helst at samboeren min drar meg opp. Niplene mine er såre og ømme. Vi måtte gå til innkjøp av ei brystpumpe, slik at niplene kunne få hvile mellom den hyppige ammingen. Det fikk også fart på melkeproduksjonen, så nå går ammingen som en lek. Jeg vil fullamme så langt det lar seg gjøre.
Nei, kroppen er ikke slik den engang var. Og jeg regner ikke med at den blir det heller, ikke i nærmeste fremtid. Kanskje om jeg legger i litt arbeid, men foreløpig lar jeg den jobbe selv med å gå tilbake til hvordan den var. Jeg tar rett og slett tiden til hjelp. Jeg skal ha nærmere 1 års permisjon, jeg har god tid til å la ting gro i sitt eget tempo. Jeg tror jeg kommer til å være glad for det på sikt. En ting jeg ser frem til er å få trent opp magemusklene igjen. Når jeg presser hånden inn mot magen er det som om det er helt tomt inni der. Det er som om det ikke er noe brett med magemuskler der lenger. Det kjennes bare ut som en myk bolledeig! Rar følelse.
Jeg håper dere som mine lesere fikk ett bedre syn, iallefall ett realistisk syn, på mammakroppen med dette innlegget. Jeg er så vant til å høre at både dette med å gå gravid, fødsel og tiden etterpå er så romantisert og filtrert at man glemmer hva som er realiteten. Alt skal være så fint og flott i dagens samfunn! Og når man plutselig står i det selv, med ett ønske om at det skal være nettopp slik man ser på instagram eller leser på Kvinneguiden, og det ikke er i nærheten av forventningene.. da er det lett å bli skuffet. Og deprimert. Spesielt dette med depresjon etter fødsel er noe jordmor og helsesøster har vært veldig klare på i samtalene med meg. Føler man det minste tegn til depresjon eller tristhet, da skal man ikke nøle med å ta kontakt for å få hjelp! Jeg tror at det å male en regnbue over det å gå gjennom en fødsel og få det til å fremstå så enkelt og perfekt er med på å skape slike fødselsdepresjoner blant kommende mødre. Jeg ble også veldig fascinert over diverse instagram-kontoer med perfekte mødre i perfekte hjem, med perfekte barn i sponsede perfekte klesmerker. Men jeg passet også på å få med meg baksiden, den mørkere siden, av en graviditet. Jeg leste ikke på forum eller kommentarfelt, men jeg leste meg opp på fakta om ting som kunne skje, hva som var normalt å slite med etter fødselen, hvordan kroppen heales over tid, og hva man kan forvente av seg selv den første tiden etterpå. Det har hjulpet meg, og jeg håper og tror at jeg kan hjelpe andre med å forstå realiteten i forhold til kroppen sin etter en slik påkjenning som det er å føde ett barn til verden. Sant, dette er mitt første barn. Det er min første gang, jeg har ikke kunnskap og erfaring som en firebarnsmor har. Men jeg har vært gjennom dette èn gang, og er dermed èn erfaring rikere.
HAR DU VÆRT GJENNOM EN FØDSEL? HADDE DU NOENLUNDE DE SAMME PLAGENE SOM DE JEG HAR?
Ny måned, ny årstid! Høsten er fin. Vet du hvorfor? For det er ett sikkert tegn på at desember nærmer seg, min favoritt måned ♥
Dette innlegget skulle jeg fått skrevet mye tidligere enn hva det ble til. Det er jammen meg travelt med en liten baby, og det finnes ikke noen tvil om at vi har fått en ny sjef i hus! Men vi storkoser oss, uansett hvor travel hverdagen er blitt og hvor trøtte vi er. Akkurat i skrivende stund har Kaja Sofie sovnet og jeg har fått spist frokosten min som jeg lagde for vel 40 minutter siden. Han far er kjørt til stallen for å få unna litt arbeid. Så nå krysser jeg fingrene for at hun sover en stund slik at jeg får gjort litt småting som står på dagsplanen.
I oktober har jeg en del prosjekter som jeg håper jeg får gjort. Det er noe med høsten som gir meg en slik motivasjon til å stå på og ordne med både hus og hjem. Liksom få orden på ting før julemåneden står for dør. Her er noen punkter jeg skal få gjort i oktober:
♥ Pynte inngangspartiet – Nå som vi har pusset opp fremsiden av huset har jeg veldig lyst til å pynte skikkelig ved inngangspartiet og få frem den gode stemningen med denne årstiden. Gjøre det ordentlig koselig, rett og slett. Kjøpe inn planter til å ha ved døren, og en velkomstmatte. Kanskje få laget en fin dørkrans i høstens farger. Og så skal jeg prøve å lage ett koselig velkommen-skilt.
♥ Ta halloweenbilder – Jeg tviler på at jeg får “feiret” halloween eller deltatt på noen halloween fest i år, siden jeg nå har ei lita ei som jeg må prioritere over alt annet. Men litt halloween skal jeg prøve å få til uansett, jeg er jo så glad i å kle meg ut! Jeg vil lage ett søtt kostyme til Kaja Sofie, og så ta noen stilige mor-og datter bilder i ren halloween stil! Det blir mitt bidrag for halloween i år ♥
♥ Begynne på julepresanger – Jeg vet det er tidlig for noen, men for meg er det helt naturlig å begynne å tenke på jul allerede nå. Å begynne på julepresanger så tidlig som mulig er noe jeg aldri angrer på. Da har man god tid til å nyte kosen i desember uten å kjenne på det stresset med å ikke være ferdig med gavene før i siste liten.
♥ Sortere klærne til Kaja Sofie – Hun vokser så utrolig fort, så allerede nå er vi begynt med å rydde bort litt bodyer og sparkebukser som ikke passer lenger. Akkurat nå ligger alle klærne på samme plass, så det er litt stress i forhold til å lete frem klær i riktig størrelse hver dag. Klær i str.50 ligger sammen med de i str.68. Så det er noe jeg skal få orden på, så raskt som mulig. Men som sagt, vi har en ny sjef i hus som bestemmer når vi får sove og når vi får dusje. Og ikke minst, når jeg får rydde og gjøre noe annet enn å amme og skifte bleier. Det hender vi må spise måltider på skift liksom for å få dagen til å gå opp. Så det er jammen ikke sikkert jeg får orden på disse klærne før hun har vokst ifra alt. No joke.
♥ Lage fødselstavle – Jeg har planer om å lage en fødselstavle for Kaja Sofie, og det er jeg nødt til å få laget så fort som mulig. Jeg skal ha fot-og håndavtrykk av henne på denne tavlen, og det må jeg få tatt nå imens hun fortsatt er i nyfødt-fasen.
♥ Trille masse turer – Jeg er oppe og beveger meg, men fortsatt er kroppen litt sår etter fødselen. Men det hjelper å gå, så jeg prøver å ta en runde med barnevognen rundt byggefeltet hver dag. Ekstra koselig er det å gå tur i turløypene her vi bor nå som høstens farger er dukket opp. Så i oktober blir det masse trilleturer med min lille prinsesse sovende i vognen sin. Ja, for hun sovner med engang vi triller ut fra innkjørselen vår.
♥ Lese en bok – Jeg har bare vært mor i 14 dager, men allerede nå skjønner jeg at når babyen sover så må mor slappe av så godt som hun bare kan – helst sove hun også. Men det er ikke alltid jeg klarer å legge meg til å sove midt på dagen når sola står på sitt høyeste. Men å lese ei bok er jo ganske avslappende, så det har jeg lyst å gjøre i oktober. En skikkelig krim!
♥ Dele fødselshistorien min – Jeg har begynt på innlegget hvor jeg forteller om hvordan fødselen gikk, men det tar tid å skrive ned hele forløpet og alle tanker og følelser jeg satt med i disse dagene hvor hele livet mitt var i ferd med å endre seg. For ikke å snakke om muligheten til å sette seg ned og skrive ett så langt blogginnlegg er blitt noe mer utfordrende etter at lille Kaja Sofie kom til verden. Men jeg er i gang og det blir publisert i løpet av neste uke – forhåpentligvis ♥
