Det er lett å tenke at med en gang fødselen er over og ungen er kommet til verden, så går alle de plagene man hadde i svangerskapet vekk. Men man glemmer gjerne at etter fødselen kommer det en rekke andre kroppslige plager man må face istedenfor. Og det man ihvertfall aldri hører om er at magen blir ikke borte med en gang ungen er født. Neida, du sitter igjen med en myk bollemage som svaier frem og tilbake når du går, henger gjerne litt løst over bukselinningen og strekkmerkene blir tydeligere enn noengang! Slik er det ihvertfall hos meg. 

Det har snart gått tre uker siden min lille prinsesse kom til verden, og det synes veldig godt på kroppen min at jeg har bært på ett barn i 9 måneder. Noen kan man nesten ikke se det på dem engang, imens andre får en mer preget “mammakropp” etter fødselen. Jeg er blant dem. Jeg er langt ifra Fotballfrues image på en “perfekt-kropp-4-dager-etter-fødsel”. Skal jeg gi dere en reel beskrivelse av hvordan kroppen kan være rett etter en fødsel? Here we go!

Skal vi ta utseende først kanskje? Midjen min er så og si ikke-eksisterende, magen henger, puppene er steinharde og har vokst ett par størrelser. Jeg vagger fortsatt når jeg går på grunn av bekkenet, noe som muligens ser helt hysterisk morsomt ut for utenforstående. Håret er slitt og livløst, og strekkmerkene under navlen er godt synlige. Jeg har ikke fått barbert meg under armene siden jeg var i uke 34, på grunn av ett merkelig utslett som plutselig dukket opp. Jeg vet ikke om det hadde noen sammenheng med graviditeten eller ikke. Jeg var ikke noe særlig hoven under svangerskapet, men etter fødselen hovnet beina mine opp som noen svære elefant føtter! Jeg har også fått såkalt ammehår, eller “ammelugg” som følge av at jeg har mistet en del hår rundt hårfestet. 

Så, over til de kroppslige plagene. Nå består dagene av å spise ibux og paracet hver 4-6 time for å slippe smerter nedentil. Jeg slipper heldigvis bleie og svære truser, men jeg bruker bind og må skifte ofte siden man blør i flere uker etter fødselen. Det er heldigvis helt normalt, det er bare kroppen sin måte å renses på. Men gud som det kan klø! Der nede.. Meget ubehagelig når man er blant folk og man kjenner det svir og stikker som fy. Det er også ubehagelig å sitte til tider, og jeg sliter med å reise meg opp fra senga på grunn av smerter i ryggen, og trenger helst at samboeren min drar meg opp. Niplene mine er såre og ømme. Vi måtte gå til innkjøp av ei brystpumpe, slik at niplene kunne få hvile mellom den hyppige ammingen. Det fikk også fart på melkeproduksjonen, så nå går ammingen som en lek. Jeg vil fullamme så langt det lar seg gjøre.

Nei, kroppen er ikke slik den engang var. Og jeg regner ikke med at den blir det heller, ikke i nærmeste fremtid. Kanskje om jeg legger i litt arbeid, men foreløpig lar jeg den jobbe selv med å gå tilbake til hvordan den var. Jeg tar rett og slett tiden til hjelp. Jeg skal ha nærmere 1 års permisjon, jeg har god tid til å la ting gro i sitt eget tempo. Jeg tror jeg kommer til å være glad for det på sikt. En ting jeg ser frem til er å få trent opp magemusklene igjen. Når jeg presser hånden inn mot magen er det som om det er helt tomt inni der. Det er som om det ikke er noe brett med magemuskler der lenger. Det kjennes bare ut som en myk bolledeig! Rar følelse. 

Jeg håper dere som mine lesere fikk ett bedre syn, iallefall ett realistisk syn, på mammakroppen med dette innlegget. Jeg er så vant til å høre at både dette med å gå gravid, fødsel og tiden etterpå er så romantisert og filtrert at man glemmer hva som er realiteten. Alt skal være så fint og flott i dagens samfunn! Og når man plutselig står i det selv, med ett ønske om at det skal være nettopp slik man ser på instagram eller leser på Kvinneguiden, og det ikke er i nærheten av forventningene.. da er det lett å bli skuffet. Og deprimert. Spesielt dette med depresjon etter fødsel er noe jordmor og helsesøster har vært veldig klare på i samtalene med meg. Føler man det minste tegn til depresjon eller tristhet, da skal man ikke nøle med å ta kontakt for å få hjelp! Jeg tror at det å male en regnbue over det å gå gjennom en fødsel og få det til å fremstå så enkelt og perfekt er med på å skape slike fødselsdepresjoner blant kommende mødre. Jeg ble også veldig fascinert over diverse instagram-kontoer med perfekte mødre i perfekte hjem, med perfekte barn i sponsede perfekte klesmerker. Men jeg passet også på å få med meg baksiden, den mørkere siden, av en graviditet. Jeg leste ikke på forum eller kommentarfelt, men jeg leste meg opp på fakta om ting som kunne skje, hva som var normalt å slite med etter fødselen, hvordan kroppen heales over tid, og hva man kan forvente av seg selv den første tiden etterpå. Det har hjulpet meg, og jeg håper og tror at jeg kan hjelpe andre med å forstå realiteten i forhold til kroppen sin etter en slik påkjenning som det er å føde ett barn til verden. Sant, dette er mitt første barn. Det er min første gang, jeg har ikke kunnskap og erfaring som en firebarnsmor har. Men jeg har vært gjennom dette èn gang, og er dermed èn erfaring rikere.

HAR DU VÆRT GJENNOM EN FØDSEL? HADDE DU NOENLUNDE DE SAMME PLAGENE SOM DE JEG HAR?