Ja, hvor skal jeg begynne? Hei?
Dette året startet ikke akkurat slikt jeg hadde planlagt, for å si det mildt. Det har dere kanskje også merket de av dere som følger meg fast. Jeg har vært helt fraværende fra bloggen, og det var nesten slik at jeg hadde glemt ut både brukernavn og passord da jeg skulle logge meg på for å skrive dette innlegget.
Jeg har vært mye ut og inn av sykehuset de siste 6-7 ukene. Det startet egentlig for fullt på skiferien vi hadde til Andorra i januar. Jeg kastet mye opp, hadde lite energi og var ikke helt meg selv. Av 5 dager i skibakken klarte jeg bare å henge med to av dem. Resten av ferien ble tilbragt på hotellrommet. Nå om dagene er jeg sykemeldt fra jobb og lever på kvalmestillende tabletter og næringsdrikker. Jeg må tenke meg nøye om hva jeg spiser. Det kan ikke være for sterkt og det kan ikke være for mye for da kommer det rett opp igjen. Ærh, jeg klarer ikke dra det ut så mye mer! Ta-daa! Jeg er gravid!
Jeg hadde hatt litt mistanker om det i en stund, men jeg fikk det ikke bekreftet før dagen før vi skulle reise til Andorra i januar. En hjemmetest som viste to streker, samt en urinprøve hos legen kunne bekrefte at, ja, her er det en liten en på vei. Jeg fikk litt sjokk kan man si. Altså, selv om vi faktisk kan si at det var noe planlagt så ble jeg sjokkert likevel. Jeg droppet jo p-pillene i sommer 2018 etter at jeg og samboeren hadde snakket sammen om å prøve. Jeg tenkte som så at kroppen trenger nok litt tid på å omstille seg, men at det skulle ta så kort tid hadde jeg ikke trodd!
Jeg fikk en veldig tøff start på svangerskapet, og det er derfor jeg ikke har klart å oppdatere noe her inne. Som sagt begynte det i Andorra, og det var ganske frustrerende siden vi enda ikke hadde sagt noe til mamma og pappa. Jeg hadde store planer om hvordan vi skulle fortelle dem at de endelig skulle bli besteforeldre, men den planen kunne jeg bare glemme. Siden jeg var så dårlig hadde jeg ikke sjanse til å skjule dette for reisefølget vårt, så vi endte opp med å fortelle dem det på turen.
Da vi kom hjem ble det mye verre. Jeg kastet opp absolutt alt av mat og drikke og ble ganske dehydrert på kort tid. Jeg gikk ned 8 kg på få uker, og til sammen har jeg gått ned 10 kg, ganske så ufrivillig vel og merke. Jeg ble lagt inn på sykehus med diagnosen Hyperemesis Gravidarum, som er en alvorlig grad av svangerskapskvalme. Kvelden jeg ble innlagt første gangen husker jeg utrolig godt. Jeg skalv og svimlet og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg var absolutt ikke meg selv. Jeg fikk intravenøs væske døgnet rundt og det ble tatt så mange blodprøver og stikking i hendene som følge av alle veneflonene jeg måtte ha at jeg var helt blå på ermene. Jeg ante ikke at det fantes en slik sykdom engang, jeg har bare hørt om “vanlig” morgenkvalme når det kommer til graviditet. Så at jeg er en av dem som skulle få oppleve dette var maks uflaks. Jeg har ikke klart å glede meg over graviditeten før nå, siden jeg har vært så dårlig.
Det ble tatt blodprøver og urinprøver så og si nesten hver dag, og de viste mangel på alt av vitaminer og mineraler og jeg fikk resept på alt mulig kosttilskudd og tabletter som jeg måtte ta. I løpet av mitt første opphold på sykehuset klarte jeg fortsatt ikke å få i meg mat, så ett forsøk på å legge inn en sonde og få mat gjennom nesen ble prøvd ut. Det fungerte ikke så bra for min del, og vi endte med å måtte ta den ut. Ett alternativ var å drikke næringsdrikker, noe som hjalp meg litt til å komme meg ovenpå igjen. Selv om jeg har vært utrolig dårlig og ikke fått i meg så mye næring så har babyen i magen det som plommen i egget.
De senere ukene har jeg vært innom sykehuset, kanskje for en dag eller to for å få intravenøs væske, og så har jeg fått reise hjem igjen. Nå ringer jeg bare om det er en dag jeg føler meg dårlig og behøver behandling. I dag føler jeg meg ganske okei, men det kan snu fort. En dag går jeg kanskje hele dagen uten å kaste opp og klarer til og med å gjøre litt husoppgaver, andre dager ligger jeg bare på benken med hodet over bøtta. Jeg tar en dag om gangen kan man si. I stallen er det Andreas som regjerer om dagen, han er blitt en skikkelig stallgutt etter at han var nødt til å ta seg av stallarbeidet imens jeg lå på sykehuset. Han tar fortsatt ansvar for hestene selv om jeg er hjemme, det er ikke alltid jeg har energi til å komme meg opp av sofaen. Så vi har vært nødt til å planlegge hverdagen dag for dag, men det har gått helt fint.
Selv om det kan være tøft nå til tider, gleder vi oss masse. Det vil bli en helt ny tilværelse og jeg kjenner allerede nå at livet mitt er i endring, at jeg befinner meg i en slags overgang. Vi skal bli foreldre! Kan nesten ikke vente med å begynne å handle inn små babyklær og innrede barnerommet! Vi vet fortsatt ikke kjønnet, så jeg må klare å holde meg i selen enda litt til før jeg kan begynne å innrede og gå til innkjøp av barneklær. Og så må jeg jo bare si at det var deilig å kunne endelig avsløre dette på bloggen, jeg har jo savnet å skrive så mye og nå gjør jeg comeback på bloggen på en aldri så liten uvanlig måte!
Håper dere vil fortsette å følge reisen min, så blogges vi snart igjen ♥