Noe jeg har gledet meg til imens jeg har gått gravid er å kunne kjenne liv, både på innsiden og fra utsiden. Nå er jeg i uke 23 og har kjent liv innvendig i rundt en to ukers tid. Og det blir bare tydeligere og tydeligere. Nå venter jeg på å kunne kjenne noen bevegelser fra utsiden også! Om jeg presser litt på magen og har god tålmodighet, kan jeg muligens kjenne noen små spark innimellom. Men jeg vet ikke om det er noe jeg bare føler, eller om at det faktisk er spark jeg kjenner. Det er vel slik det er å være førstegangs gravid? Man vet ikke helt hva man skal se eller kjenne etter. Kira ser ut til å skjønne at noe er på gang, ihvertfall om man skal dømme blikket hennes utifra bildet nedenfor ♥
Hei på dere, og god helg! Jeg ble ferdig på jobb for ett par timer siden og har tatt helg med god samvittighet. Jeg håper varmen kommer tilbake til oss disse dagene, for i dag da jeg kjørte til jobb var det -2 grader ute!
Jeg fikk ikke publisert innlegget som var ment for gårsdagen. Jeg var da nemlig 19 uker på vei, presis, og syntes det var på tide med en form-oppdatering. Jeg har jo vokst litt i det siste kan man si. Men om jeg legger det ut i dag har ingenting å si. I dag er jeg altså 19+1 uker gravid og veier det samme nå som jeg gjorde før jeg ble gravid, og vel så det. Takket være min tøffe start på svangerskapet kastet jeg jo opp så mye at jeg gikk ned 10 kilo på veldig kort tid. Disse kiloene har jeg da fått på meg igjen nå, bare i form av en kulemage. Og litt her og der. Jeg er absolutt ikke redd for å legge på meg om dagen. Jeg spiser akkurat det jeg har lyst på bortsett fra ting som jeg vet jeg ikke tåler akkurat nå, som taco og Coca-Cola. Og selv om jeg har sagt opp medlemskapet mitt på treningssenteret, er jeg ute og beveger meg for å holde meg i noenlunde god form. Så langt det lar seg gjøre. Jeg begynner å kjenne godt på det rundt bekken og spesielt i korsryggen når jeg har dager hvor jeg går turer, går på jobb eller vandrer på kjøpesentre. Jeg prøver å leve som normalt, bare at alt går i ett mye saktere tempo.
Ja, som dere ser så begynner magen å ta form. Jeg gleder meg faktisk til magen blir enda større. Da ser man liksom tydeligere at jeg er gravid og ikke bare har lagt på meg vinterfett, haha! Lårene er større, puppene er større. Jeg begynner å slite med dongeribuksene, og jeg var nødt til å gå opp en bh-størrelse. Nå er det vel like før jeg kan kjenne liv i magen håper jeg! Som førstegangs gravid vet jeg ikke helt hva jeg skal kjenne etter, men jeg regner med jeg vet det når det skjer.
Omg, dette har jeg ventet spent på nå i flere uker! Jeg er akkurat kommet hjem fra sykehuset hvor vi har vært på den ordinære ultralyden. Jeg er nøyaktig 18 uker og 4 dager på vei, har termin den 8. september og alt står bra til med den lille.
Men det jeg var mest spent på å få vite denne gangen var selvfølgelig om vi venter en prins eller ei prinsesse. Magefølelsen min har lenge vært at vi får ei jente, og det er flere i familien og venner som har tippet det samme. Jeg holdt nærmest pusten da jordmødrene lette etter svar. Og, magefølelsen min var jammen riktig! Vi får jente! Nå kan jeg endelig gå ut og shoppe masse babyting! I rosa, såklart! Og jeg kan nesten ikke vente med å starte med barnerommet. Herregud, så mye kjekt det skal bli fremover.
Ultralyden var noe mer omfattende enn hva jeg hadde sett for meg. De målte alt fra lårbenet og hodeskallen til hjerteklaffer og føtter. Ultralyden varte en hel time, og ingenting ble oversett. Men det er jo bare bra at de tar seg god tid og sørger for at absolutt alt er som det skal være. En fin opplevelse må jeg si!
Det er klart jeg og min samboer går en veldig spennende tid i møte. Vi skal bli foreldre, vi skal bli en familie! Og med det så følger det en del spørsmål og valg på veien. Og ett valg som vi står ovenfor nå er om vi faktisk vil vite kjønnet på barnet vårt allerede nå. Jeg er 18 uker på vei, og den såkalte ordinære ultralyden nærmer seg, faktisk allerede nå på mandag! Og jordmor vil forhåpentligvis kunne se om vi venter ei jente eller en gutt. Det er ikke en selvfølge at alle vordende foreldre vil vite kjønnet på den lille i magen riktig enda. Jeg har snakket med samboeren min om det, og vi er enige om at vi ønsker å få vite kjønnet på den lille. Jeg ville nok hatt visst det uansett, for jeg er så utrolig spent!! Jeg klarer snart ikke vente mer!
Mine forventninger til denne kommende ultralyden er rett og slett bare det å få vite kjønnet til babyen min. I og med at jeg har vært så syk og vært mye inn og ut av sykehus, så har jeg også fått flere ultralyd kontroller enn hva man normalt kanskje får. Jeg har hatt tre ultralyd kontroller tidligere hvor det er bekreftet at barnet er friskt og at det vokser som normalt. Så det er jeg ikke særlig bekymret for.
Jeg vil gjerne vite kjønnet, for da føler jeg at vi endelig kan sette i gang med de ordentlige forberedelsene. Innrede barnerommet, kjøpe inn babyklær og alt annet som hører med! Og navnediskusjonen blir en smule enklere. Og alt dette til sammen gjør det hele mer virkelig!
Jeg føler på meg at jeg kommer til å få ei jente. Den følelsen har jeg rett og slett fordi det er så mange som har sagt til meg at “dette blir nok helt sikkert ei jente siden du har vært så dårlig”. Og på nettet står det også at hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) forbindes ofte med ett jentefoster. Så vi får se! Jeg blir like glad uansett om det blir ei prinsesse eller en prins ♥
Det er klart at alle opplever det å bli gravid forskjellig, slikt som med alt annet. Ofte hører man gjerne bare solskinnshistoriene, og det var blant annet det som gjorde meg skikkelig deprimert når jeg lå på sykehuset. Skulle det ikke være deilig å gå gravid? Strutte med magen og få høre av folk at man blomstrer på en måte ingen har sett før? Det er jo slik alle andre har det. Yeah, right. Slik har det ikke vært for meg, for å si det mildt. Jeg føler på meg at det verste for min del er over nå, med tanke på hvor dårlig jeg har vært og hvor langt nede jeg har følt meg til tider. Underveis har jeg spurt meg selv om det noengang var ment for kroppen min å bære frem ett barn. Er det liksom mulig å bli så dårlig om dette faktisk var ment to be? Så ja, jeg har også hatt negative tanker iblant. Jeg tror det er egentlig mer vanlig enn man tror. Men jeg kom meg gjennom det, for det var jo aldri ett alternativ å hverken ta abort eller legge meg ned for å dø. Nå derimot er det andre ting som er, og vil bli, en utfordring for meg i forhold til månedene fremover. Men som sagt, ting er mye bedre i dag. Jeg er kvitt den verste kvalmen og jeg klarer å holde på mat. Noen av punktene her tar jeg rett og slett som en.. ja, nettopp det dem er; en utfordring!
Sitte og dusje – Jeg blir rett og slett dårlig og svimmel om jeg står og dusjer, så mamma måtte komme med en krakk som jeg kan sitte på – i dusjen. Føler meg som tidenes bestemor der jeg sitter og vasker meg i dusjen, men hva skal man gjøre?
Kan aldri planlegge lenger enn ett par timer – Jeg vet aldri hvordan jeg føler meg den neste timen. Å planlegge noe med noen er nesten umulig. Jeg kan være god og oppegående i det ene øyeblikket, men spy over do det neste.
Må alltid ha en spypose tilgjengelig – Verst er det når jeg skal kjøre bil. I begynnelsen klarte jeg ikke å kjøre selv, så Andreas måtte kjøre meg dit jeg skulle. Hovedsakelig frem og tilbake fra sykehuset. Men nå er jeg ute på små handleturer innimellom og da sitter jeg alltid med spyposen klar i fanget. Det samme når jeg skal inn på butikken, spyposen ligger klar i veska.
Gå tur med hunden – Vi som skulle ta årets TellTur konkurranse med storm og gjennomføre alle turmålene! Her er det både grusløyper og toppturer til fjells, men – dette ser jeg på som en utfordring, og kommer til å ta ett mål om gangen! Steg for steg.
Glem trening – Vel, ihvertfall på treningssenter. Jeg blir sliten bare jeg beveger meg lett rundt i huset, hvordan blir det da å løpe på en tredemølle? For ikke å snakke om alle øvelsene som presser her og der. Plutselig presses det frem en rap og jeg vet ikke om det bare er lyd eller om den faktisk inneholder mat. Så nei. Jeg holder meg unna foreløpig. Kanskje litt hjemmetrening? På badet? Foran do? Neida, nå om dagen er jeg jo mye bedre, men jeg holder meg til tur ute i naturen hvor jeg bare trenger å bøye meg frem om det skulle oppstå noe på veien.
Kan jeg spise det? – Sterk mat er risiko. Men det er så mye annet jeg også reagerer på, så jeg vet aldri helt hva jeg kan spise og ikke. Pølse i brød er ikke bra for meg, heller ikke prim på skiva. Men brunost går bra. Cola er fælt, og vann trigger brekningsrefleksen. Bortsett fra til middag. Her drikkes det for det meste eplejuice. Og så er det jo alt man ikke bør putte i seg om man er gravid, som for eks. lakris og spekemat. Men så har jeg næringsdrikkene fra apoteket i tilfelle en dag det ikke passer med noe mat i det hele tatt.
Må vurdere alt før jeg gjennomfører det – Jeg har så lyst til å gå og bade i svømmehallen, men hva om jeg må kaste opp sånn plutselig? Eller jeg har lyst til å ta meg en ridetur, eller gå på shopping og kjøpe meg en ny bh. Hva om jeg må kaste opp når jeg står i prøverommet? Eller svimer av!? Jeg kunne tenkt meg å reise til fjells og stå litt på slalom, men klarer jeg bilturen bort? Uansett hva jeg skal ta meg til, så trengs det en plan, en vurdering og en konklusjon på hvordan dette skal foregå.
Ta C1 sertifikatet – Jeg holder jo på med å ta C1 sertifikatet, og det har vært en utfordring frem til nå. Når jeg har ligget på sykehuset har jeg jo ikke hatt mulighet til å delta på kursene eller tatt noen kjøretimer. Nå er det jo sånn at jeg kan ta disse kursene og kjøretimene når jeg selv måtte ønske det, men jeg vil jo gjerne ha lappen innen sommer slik at vi kanskje får tatt oss en bobiltur i ferien. Om formen min er god og tillater det!
Stor spyttproduksjon – Dette er en av de eklere punktene av utfordringer jeg har. Som følge av denne graviditeten har jeg også fått en uvanlig stor spyttproduksjon i det siste. Det vil si, jeg svelger spytt til den store gullmedaljen. Det er så gale at jeg fant heller ut at det var bedre å ha ei bøtte stående ved sofakroken slik at jeg heller kan spytte oppi denne når plagen blir for stor. Jeg blir kvalm av å svelge for mye spytt, så løsningen for meg er å alltid ha drikke tilgjengelig. Jeg går og nipper til eplejuice og saft dagen lang for å holde spyttet i sjakk.
Vonde pupper – Jeg har ekstremt vondt i puppene innimellom, så det å skulle ta på seg en enkel bh er ikke en enkel sak lenger. Det kommer støtvis, så av og til krymper jeg meg av smerte. Og dette kan komme sånn helt plutselig. Tunga er også veldig sår for tiden, men jeg vet ikke om det har noe med svangerskapet å gjøre. Jeg googler det meste av symptomer og leser på forum for å bli litt klokere, men en ting er helt sikkert. Vi mennesker er forskjellige på alle områder.
ER DU, ELLER HAR DU VÆRT GRAVID? KJENNER DU DEG IGJEN I NOEN AV PUNKTENE MINE?
Dette året startet ikke akkurat slikt jeg hadde planlagt, for å si det mildt. Det har dere kanskje også merket de av dere som følger meg fast. Jeg har vært helt fraværende fra bloggen, og det var nesten slik at jeg hadde glemt ut både brukernavn og passord da jeg skulle logge meg på for å skrive dette innlegget.
Jeg har vært mye ut og inn av sykehuset de siste 6-7 ukene. Det startet egentlig for fullt på skiferien vi hadde til Andorra i januar. Jeg kastet mye opp, hadde lite energi og var ikke helt meg selv. Av 5 dager i skibakken klarte jeg bare å henge med to av dem. Resten av ferien ble tilbragt på hotellrommet. Nå om dagene er jeg sykemeldt fra jobb og lever på kvalmestillende tabletter og næringsdrikker. Jeg må tenke meg nøye om hva jeg spiser. Det kan ikke være for sterkt og det kan ikke være for mye for da kommer det rett opp igjen. Ærh, jeg klarer ikke dra det ut så mye mer! Ta-daa! Jeg er gravid!
Jeg hadde hatt litt mistanker om det i en stund, men jeg fikk det ikke bekreftet før dagen før vi skulle reise til Andorra i januar. En hjemmetest som viste to streker, samt en urinprøve hos legen kunne bekrefte at, ja, her er det en liten en på vei. Jeg fikk litt sjokk kan man si. Altså, selv om vi faktisk kan si at det var noe planlagt så ble jeg sjokkert likevel. Jeg droppet jo p-pillene i sommer 2018 etter at jeg og samboeren hadde snakket sammen om å prøve. Jeg tenkte som så at kroppen trenger nok litt tid på å omstille seg, men at det skulle ta så kort tid hadde jeg ikke trodd!
Jeg fikk en veldig tøff start på svangerskapet, og det er derfor jeg ikke har klart å oppdatere noe her inne. Som sagt begynte det i Andorra, og det var ganske frustrerende siden vi enda ikke hadde sagt noe til mamma og pappa. Jeg hadde store planer om hvordan vi skulle fortelle dem at de endelig skulle bli besteforeldre, men den planen kunne jeg bare glemme. Siden jeg var så dårlig hadde jeg ikke sjanse til å skjule dette for reisefølget vårt, så vi endte opp med å fortelle dem det på turen.
Da vi kom hjem ble det mye verre. Jeg kastet opp absolutt alt av mat og drikke og ble ganske dehydrert på kort tid. Jeg gikk ned 8 kg på få uker, og til sammen har jeg gått ned 10 kg, ganske så ufrivillig vel og merke. Jeg ble lagt inn på sykehus med diagnosen Hyperemesis Gravidarum, som er en alvorlig grad av svangerskapskvalme. Kvelden jeg ble innlagt første gangen husker jeg utrolig godt. Jeg skalv og svimlet og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg var absolutt ikke meg selv. Jeg fikk intravenøs væske døgnet rundt og det ble tatt så mange blodprøver og stikking i hendene som følge av alle veneflonene jeg måtte ha at jeg var helt blå på ermene. Jeg ante ikke at det fantes en slik sykdom engang, jeg har bare hørt om “vanlig” morgenkvalme når det kommer til graviditet. Så at jeg er en av dem som skulle få oppleve dette var maks uflaks. Jeg har ikke klart å glede meg over graviditeten før nå, siden jeg har vært så dårlig.
Det ble tatt blodprøver og urinprøver så og si nesten hver dag, og de viste mangel på alt av vitaminer og mineraler og jeg fikk resept på alt mulig kosttilskudd og tabletter som jeg måtte ta. I løpet av mitt første opphold på sykehuset klarte jeg fortsatt ikke å få i meg mat, så ett forsøk på å legge inn en sonde og få mat gjennom nesen ble prøvd ut. Det fungerte ikke så bra for min del, og vi endte med å måtte ta den ut. Ett alternativ var å drikke næringsdrikker, noe som hjalp meg litt til å komme meg ovenpå igjen. Selv om jeg har vært utrolig dårlig og ikke fått i meg så mye næring så har babyen i magen det som plommen i egget.
De senere ukene har jeg vært innom sykehuset, kanskje for en dag eller to for å få intravenøs væske, og så har jeg fått reise hjem igjen. Nå ringer jeg bare om det er en dag jeg føler meg dårlig og behøver behandling. I dag føler jeg meg ganske okei, men det kan snu fort. En dag går jeg kanskje hele dagen uten å kaste opp og klarer til og med å gjøre litt husoppgaver, andre dager ligger jeg bare på benken med hodet over bøtta. Jeg tar en dag om gangen kan man si. I stallen er det Andreas som regjerer om dagen, han er blitt en skikkelig stallgutt etter at han var nødt til å ta seg av stallarbeidet imens jeg lå på sykehuset. Han tar fortsatt ansvar for hestene selv om jeg er hjemme, det er ikke alltid jeg har energi til å komme meg opp av sofaen. Så vi har vært nødt til å planlegge hverdagen dag for dag, men det har gått helt fint.
Selv om det kan være tøft nå til tider, gleder vi oss masse. Det vil bli en helt ny tilværelse og jeg kjenner allerede nå at livet mitt er i endring, at jeg befinner meg i en slags overgang. Vi skal bli foreldre! Kan nesten ikke vente med å begynne å handle inn små babyklær og innrede barnerommet! Vi vet fortsatt ikke kjønnet, så jeg må klare å holde meg i selen enda litt til før jeg kan begynne å innrede og gå til innkjøp av barneklær. Og så må jeg jo bare si at det var deilig å kunne endelig avsløre dette på bloggen, jeg har jo savnet å skrive så mye og nå gjør jeg comeback på bloggen på en aldri så liten uvanlig måte!
Håper dere vil fortsette å følge reisen min, så blogges vi snart igjen ♥
