God kveld folkens! Jeg holder på med å lage hjemmelaget pizza for øyeblikket. Det skal bli godt med mat nå kjenner jeg. Jeg og Augusta har vært ute og tatt bilder hele dagen, så det har ikke vært tid til å spise noe mat. Ikke det at vi har tenkt på mat heller, det er jo så gøy å være ute og ta bilder at vi glemmer tiden helt ut. Plutselig har vi vært ute i flere timer.
Vi har bladd gjennom alle bildene og jeg gleder meg sykt til å vise de frem! Hvem sier man trenger profesjonelle fotografer? Vi vet begge hva den andre foretrekker når det kommer til bilder av oss selv, så jeg må si vi er virkelig ett drømmeteam når det gjelder photoshoots og det å ta bilder av hverandre! Og ett godt kamera er selvfølgelig viktig.
Når det kommer til i kveld så er vi litt svake akkurat i dag. Vi har vært litt frem og tilbake om vi skal ta oss ett lite glass og ha det gøy på byn, eller sitte og ha Løvenes Konge-maraton hjemme, hehe. Men vi endte opp med å kjøpe litt drikkevarer, så vi kommer til å sitte hjemme hos meg og kose oss litt utover kvelden. Dere må ha en fin lørdagskveld alle sammen! Snakkes! 🙂
Hei på dere! Jeg sov visst litt lenger enn planlagt i dag, men det er nå godt å kunne gjøre det også av og til. Sola skinner inn vinduene her, så jeg tenkte å dra venninnen min med på en liten kjøretur til en plass hvor vi kan gå litt tur og gjerne ta noen bilder. Man må utnytte slike dager mens man har dem! I kveld vet jeg ikke helt hva jeg vil, så det får vi ta etterhvert. Eneste jeg vet er at jeg har helt fri denne helgen, så den skal nytes til det fulle!
Helgen min startet med taco date i går sammen med Augusta. Jeg fikk til og med en stor, flott rosebukett av henne, som en trøst for alt jeg har gått igjennom den siste tiden, noe jeg setter stor pris på! Og hva er vel en date uten blomster?
Livet har sine opp og nedturer. Den siste uken har jeg vært gjennom en ganske tøff tid, og nå er det tid for å se fremover og fortsette å gå livets vei. Jeg skal prøve så godt jeg kan å komme inn i rutinene igjen når det kommer til bloggingen, så kjapt jeg kan. Men jeg må likevel ta meg tid til å sørge, tenke og bruke tid på meg selv og familien. Jeg begynner så smått med litt hverdagsinnlegg igjen og starter med å vise dere hvordan stuen ble etter at jeg fikk opp den nye skjenken og vitrineskapet vi kjøpte på IKEA for en tid tilbake.
Jeg hadde ett dilemma da det kom til plasseringen av møblene. Jeg hadde planlagt å ha skjenken bak med spisebordet, og det hadde sikkert blitt veldig fint med speil og alt på plass. Men jeg syntes skjenken ble litt gjemt bak det store spisebordet, så vi endte opp med å sette skjenken ved den nakne veggen ved tv kroken og heller ha vitrineskapet ved spisebordet. Jeg er veldig fornøyd med hvordan alt ble seende ut til slutt! Stuen begynner virkelig å ta form. Det eneste vi mangler nå er litt bilder på veggene! Ja, og så vil jeg ha ett lite bord med en lampe i hjørnet ved vitrineskapet. Jeg elsker lamper!
Å miste ett familiemedlem er tungt. For å si det sånn så er det helt fryktelig. Onsdag 28. februar sovnet min kjære morfar stille inn. Man prøver å forberede seg på hva som vil skje, men når det da er tid for å ta farvel kommer det likevel som ett stort sjokk. Skjer det nå? Er dette virkelig slutten? Er dette siste gang jeg får se ham igjen?
I går holdt vi en verdig begravelse for verdens snilleste morfar. Blomster, tente lys, solosanger, full sal med mennesker som ville følge ham til siste hvilested. Solosangeren sang “Gje Meg Handa Di Ven” og “Reis Meg Opp”, noe som virkelig satte den triste stemningen i gang. Trist, men fint.
Etter begravelsen samlet vi oss nærmeste familie og hadde pølse i brød og marsipankake til ære for morfar. Morfar var pølsemaker i mange år og var kjent som “Lars i røyken”, fordi han røykte pølser og i pausene tok han seg ofte en røyk og to. Det er nettopp slikt vi må tenke fremover. På de morsomme høydepunktene som omhandler morfar sitt liv. Vi må fokusere på de gode og morsomme minnene vi har om ham og tenke at han har det godt nå. Han har ikke lenger vondt. For selv om han var en sprek mann som lærte meg å drive med hest i 60-årene eller kjøpte sine siste slalomski som 70-åring, så tok alderen ham igjen. Han er nå sammen med sin kone, min mormor, hvor de mest sannsynlig danser til evigheten.
Den dagen kom fortere enn noen av oss hadde regnet med. Plutselig satt vi der rundt sengekanten din, alle sammen, og ventet. Ventet på det vi visste kom til å skje, eller ventet på ett mirakel. Vi holdt hendene dine, pratet om gode minner, sang til deg. Selv om du ikke kunne se oss, kunne du fortsatt høre. Du hadde alle rundt deg morfar, hele familien din. Vi som er så ufattelig glad i deg.
De siste dagene har vært tøffe for meg. Jeg var ikke klar for å si farvel. En puslebit fra min barndom er nå plutselig borte. Ikke en hvilken som helst bit, men den biten man trenger for at bildet skal bli komplett. Ett tomrom, hvor alt som står igjen er minnene. Det var så mye jeg ville spørre deg om, vite om fra gamle dager, vite om fra din barndom.
Jeg ville høre om mormor og hvordan dere to møttes. Jeg ville høre om hvordan du var som barn. Jeg tipper du var en søt, liten ramp som gjorde mye lott og løye! Jeg ville høre mer fra levetiden din gjennom krigen. Jeg ville høre om hvordan dere bodde, om du bodde i ett stort eller lite hus. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mer, morfar. Jeg angrer på at jeg ikke spurte deg oftere om livet ditt. Du var en så flotte mann. Jeg skulle ønske man kunne skru tiden tilbake slik at jeg kunne levd barndommen min om igjen. For den var du en stor del av. Du betydde masse for meg morfar.
Du var virkelig en mann som alle ble glad i. Du satte pris på alle du morfar. Hele nabolaget visste hvem du var. I min oppvekst ble jeg kjent som den lille jenta som hadde hest i hagen din. De fleste små jenter kan bare drømme om det å ha hest i hagen. Men for meg var det en realitet.
Jeg fikk min lille shetlandsponni til min 2 årsdag av deg, og jeg var så stolt gjennom hele min barndom! Jeg er fortsatt stolt! Jeg tror nok det er på grunn av deg jeg er blitt den dyreglade personen jeg er i dag. Du var så glad i dyr! Hester, hunder, marsvin, geiter, høner, kaniner. Du hadde alle slags dyrearter! Selv om dere ikke bodde på gård. Det var alltid plass til en hest til. Eller en hund. Alle var velkomne hos deg morfar.
Beste gaven jeg noengang har fått ♥
Morfar og mormor ♥
28. februar, kl.14:17 sovnet du stille inn. Du hadde alle dine nærmeste ved din side. Jeg holdt deg i hånda, strøk deg over håret, kysset pannen din. Jeg satt ved sengekanten din da du tok ditt siste åndedrag. Det var så tungt å se deg ligge der, men jeg visste at du da ikke lenger hadde smerter.
Du var lei av å ikke klare å gå lenger. Du var lei av å ikke kunne bo hjemme i huset ditt. Du var lei av å ha vondt. Jeg håpte at denne dagen aldri ville komme, da du nå skal reise til ett sted hvor jeg ikke kan følge med. Men nå har du fått fred. Mormor tok nok godt imot deg, jeg vet du har savnet henne. Det er en trøst for meg å vite at du nå er sammen med din kjære kone igjen. Da du lå der så fredfull er jeg sikker på at jeg kunne skimte ett lite smil i munnviken din. Og solen skinte sterkt denne dagen. Den skinte for deg, morfar.
Du var virkelig en engel morfar. Du hadde ikke ett eneste grått hår. Håret ditt var hvitt som snøen, Og solen skinte inn gjennom vinduet ditt. Og smilet i munnviken din fortalte oss at du nå har fått fred. Jeg holdt hånden din imens vi spilte av sangen “Gje Meg Handa Di Ven”. Sangen din morfar. Den er til deg.
Jeg savner deg så sårt morfar. Det er så tungt å ta farvel. Du vil alltid være i våre hjerter ♥ Vi elsker deg høyt, og vil savne deg dypt♥
“Gje Meg Handa Di Ven” av Kurt Nilsen og Helene Bøksle
