På distanserittet forrige lørdag fikk jeg ett spørsmål jeg absolutt ikke var forberedt på å få. Det ante meg at denne personen skulle være med på arrangementet, men jeg hadde mine tvil på at vi i det hele tatt kom til å kjenne hverandre igjen. Det har tross alt gått 4 år, og vi har såvidt snakket sammen. 

Jeg skulle ordne med noen påmeldingspapirer da vi plutselig stod side om side, hun som for 4 år siden fikk overta hesten min. Vi snakket sammen og fant tonen ganske raskt. Til slutt spør hun om jeg kunne være interessert i å få hesten tilbake. Jeg mener, for real? Jeg trodde først at hun bare tullet, stilte ett rent hypotetisk spørsmål, men nei det var for alvor. 

Jeg har såklart vurdert dette helt siden lørdag. Å ha hest er dyrt i seg selv. Det er snakk om mye penger og man skal ha tid til den også, det vet jeg alt om. Det var jo tross alt på det grunnlaget jeg valgte å gi bort hesten min for 4 år siden. Men siden den gang er livssituasjonen min noe helt annen nå og jeg har en stabil hverdag, både med tanke på fast jobb, hus og økonomi. Hadde det vært en hvilken som helst hest fra ei annonse hadde jeg sagt nei. Men det er Sebastian tross alt, min fine dølahest som jeg savner utrolig masse! For at dette i det hele tatt skal være mulig for meg så må jeg nedprioritere mye annet, noe jeg vet utrolig godt. Jeg må inngå primisser og prioritere på en helt annen måte enn jeg har måttet gjort ellers. Og så må det jo være i orden for ham jeg bor sammen med. Har han tro på at dette kan fungere? Og ikke minst, har jeg tro på meg selv? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har kommet frem til en avgjørelse..