Av og til bruker jeg å tenke på at jeg skulle ønske jeg hadde flere venner. Jeg har noen gode venninner som mine nærmeste, men har ikke så mange jeg kan omgås med i det daglige. Når jeg ser bilder av jentegjenger som er ute og koser seg på kafe, fester eller bare er ute og finner på noe sosialt, skulle jeg ønske jeg selv var del av en gjeng. Utenom dette, så trives jeg veldig godt i mitt eget selskap. Jeg har hunden min her hjemme som holder meg med selskap, og tilbringer mye tid sammen med kjæresten når han ikke er på jobb. Jeg tror jeg har det litt vanskelig med å finne mennesker som jeg kan omgås sammen med, samtidig som jeg kan trives og være meg selv. Derfor blir det som oftest å henge med de nære venninnene mine som jeg kan føle meg avslappet med.
I helgene kjenner jeg det mest. På ensomheten. Skal jeg ut på fest, må det bli sammen med de næreste venninnene mine. Skal ikke de ut, henger jeg meg på med kjæresten når han skal til sine kompiser. Men av og til hadde jeg satt pris på en skikkelig jentefest en gang i ny og ne. Jeg skulle bare ønske jeg ble bedt til en fest av og til uten å føle at jeg trenger meg på. Skulle ønske jeg fikk en invitasjon før jeg må bla ned hele vennelista mi for å finne en potensiell person jeg kan be med meg ut. Av og til er det slik at jeg ikke kan gå ut, rett og slett fordi jeg ikke har noen å gå ut sammen med.
Og det er jo ikke det at jeg ikke prøver. Men vennskap skal gå begge veier. Når jeg gang på gang må ta initiativ til å møtes men aldri får en invitasjon tilbake, ja, da går også jeg lei til slutt. Man gidder ikke bruke tiden sin på noen som ikke ville brukt tiden sin på deg.
Jeg tenker av og til på fremtiden. Hva om jeg blir gravid en gang? Jeg tror ikke jeg kunne hatt noen babyshower for eksempel. Jeg har ikke så mange jeg kunne invitert. Skulle noen holdt babyshower for meg, hvem ville dukket opp? Og hvis jeg skal gifte meg, er det noen i det hele tatt som ville tatt seg tid til å sitte i kirka og sett meg bli viet inn i ekteskapet? Bortsett fra mine forloveder?
Ja, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde flere venninner å omgås med i hverdagen. Men det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem jeg allerede har. For de er nemlig gull verdt for meg!
du er ikke alene. jeg sitter som regel hjemme selv og er mye med dit samboeren min skal. det er veldig mange som ikke gidder å ta initiativ til å spørre om å finne på noe, kanskje dra på kino osv. det er ikke lett å finne venner som bryr seg. jeg har brydd meg alt for mye i feil vennskap og har alltid sittet igjen med en dårlig følelse. jeg har noen gode venner selv og er utrolig glad for dem jeg har. de som bryr seg og tar kontakt er de viktigste vennene jeg har. for da vet jeg at det ikke bare er jeg somvil ha et vennskap.
Der skrev du akkurat det jeg har tenkt! 😮 (Unntatt det med babyshower, siden jeg har barn;) Kan jeg bare kopiere og lagre det som innlegg? Haha, neida 😛
Men seriøst, jeg har “bare” søstrene mine som venninner nå. Mye pga jeg var syk i en lang periode og ikke orket å ta kontakt med noen + at de fleste fikk barn. Da forsvant alle gitt. Er ikke noe morsomt å føle seg ensom:( Syns det er vanskelig å komme innpå folk, folk er så opptatte virker det som. Lykke til videre, håper du får en flom av ekte, gode venninner snart. Eller ihvertfall 1-2 stk;)
Sånn tenker jeg også av og til. Jeg har funnet ut av jeg ikke nødvendigvis trenger å være i en gjeng lengre, men å ha få gode venner er bedre :))
Sandra: Det er helt sant 🙂
Jeg forstår veldig godt hva du mener, jeg har tenkt slik flere ganger.. Men så trøster jeg meg med at det finnes folk der ute som ikke har venner i det hele tatt. Og da føler jeg meg mye bedre! For jeg har 2 gode venninner, god familie og verdens beste kjæreste. Kanskje jeg ikke får et stort party når jeg skal ha babyshower, men jeg kommer ihvertfall til å få et, om det så bare er noen få der! Det er bedre en ingenting <3 Du får trøste deg med samme tanke!
Kjenner meg litt igjen, bare at de bort unna meg at jeg ikke har noen, føler jeg.
Jeg forstår det også veldig godt. Jeg bor en by hvor jeg ikke har noen av vennene mine eller familie. Jeg har kun kjæresten min og barnet vårt. Jeg kjenner ofte på det at jeg savner å bare ha en å snakke med, snakke drit rett og slett. Sanne fille ting.
Så er ikke det så lett å bli kjent med nye folk, spesielt ikke når man har et barn. Jeg prøvde/prøve å bli kjent med noen nå, men vi er så forskjellige at det går liksom ikke. Jeg føler ikke noe “klikk”. Det er kjipt for jeg ser nesten på det som min eneste mulighet til å være mindre avhengig av kjæresten min og til å begynne å trives i denne byen.
Samtidig så blir ting slik som man gjør det til, så jeg prøve å kose meg mest mulig i mitt eget selskap og sammen med sønnen min. På den måten sitter jeg bedre pris på ting. Å en babyshower betyr virkelig ikke allverden skal jeg si deg. Jeg hadde ikke noe babyshower men jeg føler ikke jeg har gått klipp av noe heller.
Lykke til og prøv å sitt pris på det du har og ditt eget selskap 🙂
Jeg har ikke venner i det hele tatt. Hadde noen før i tiden, men fleste folk skuffer eller viser at man ikke er til å stole på. Når man er ensom slippper man drama og man slipper å spekulere på om man kan stole på en person eller ikke:)
Med tanken på inlegget her og det som står i komentarene her. Er det jo kjempe trist:( Eg e ooooover sosial og liker å ha stort nettverk.. 🙂
Har et forslag til deg… Les det siste innlegget mitt… Der får du iallefall et helt nytt nettverk… Masse flotte folk i alle aldre og ulike livs situasjoner :)) Noen får en selvsagt mer kemi med en andre… Er allerde 5 bloggere i teamet mitt. 3 som ikke blogger… Fra 21 til 44 år :)) Send meg gjerne en mail… vi har kontakt dagen lang. Og eg kommer til å følge deg opp hele tiden <3 <3
[email protected]
Sitter litt med tårer i øynene jeg nå. Det er som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg tenker ofte på det at jeg ikke har noen venninner nesten. Jeg mistet så og si alle barndomsvennene mine når jeg ble gravid og ble syk og måtte slutte på skolen. Jeg ble isolert hjemme pga sykdommen og da mistet jeg alle vennene mine nesten. Jeg har heldigvis fått noen nye etter jeg fikk barn, men det er liksom ikke det tette båndet jeg ønsker meg. Jeg ser for meg et bryllup med bare familie nesten, for har jo ingen venner. Samme med utdrikningslag, hvem i huleste kommer på det? Må jeg fikse det selv da eller? Babyshower også, ingen lagde det til meg. Jeg ordnet noe lite koselig selv sammen med ei jeg var litt venninne med da. Ba folk jeg nesten ikke kjente en gang. Så har jeg selv deltatt i et par babyshowere da, men selvom jeg ønsker å gjøre det for andre og hjelpe andre så er det ingen som vil gjøre det for meg 🙁 Det føler jeg veldig på. Så jeg vet egentlig veldig åssen du har det. Jeg kunne ha skrivd dette innlegget. Hadde ikke du bodd så langt avgårde så skulle vi jammen meg blitt venninner og tatt en fest en gang i ny og ne sammen! :p Så hadde vi funnet ut om vi klikket eller ikke. Skulle gjerne vært en del av en gjeng jeg og. Har to søstre som har det, så er litt misunnelig på det. :/ Får ta vare på de vennene man har, og kjæresten. Håper du blir kvitt den ensomheten snart, den er ikke god å føle på <3 Sender en klem, og håper det hjelper.
kjenner meg igjen det du skriver… 🙁