Minner ♡

Nå kommer det ett litt personlig innlegg fra meg. Men det er jo en blogg om livet mitt, så kanskje det passer bra å ha slike innlegg, innimellom..
Jeg fikk endelig ræva mi opp i 2 etasje i går, for å rydde litt plass til mer rot. Midt i alt rotet fant jeg en bok jeg fikk til min 18 årsdag av foreldrene mine. En bok om meg og mine 18 år i bilder! Når jeg først begynner å bla så blir jeg sittende i en god stund og bare mimre om alt mulig. Jeg kan sitte slik i flere timer! Jeg synes det er så koslig å se tilbake, og huske på hvordan det var på den tiden. Det er litt trist i grunn, for det er jo en tid du aldri får tilbake. Den gangen du bare var til, og ikke hadde noe ansvar annet enn å gjøre lekser, og deretter springe ut og leke. En problemfri tilværelse hvor du ikke bekymret deg for noe bortsett fra om vennen din ikke var hjemme etter å ha syklet de 3 kilometerene. Da var det bare å sykle hjem igjen. Eller den følelsen du fikk av å oppdage en “ny” verden over de høye gresstoppene bak gaten du bodde i, som du aldri hadde sett før. Når du gikk tur med naboens hund og fikk en 10’er for strevet, og du kunne gå på kiwien nedi gata for å kjøpe deg en Kindersjokolade. Ja, jeg savner å være barn, savner å bare være meg.. tenk om jeg kunne spolt frem og tilbake tiden i livet mitt. Det er så mye jeg ville gjort annerledes, mye jeg vil ha ugjort og mye jeg vil gjøre om igjen! Og det hender jeg tenker, at om jeg hadde gjort én ting annerledes i fortiden, hadde jeg sittet her jeg sitter i dag da? Hadde jeg hatt Kira? Hadde jeg fortsatt hatt kontakt med søskenbarna mine som før? Hadde jeg fortsatt vært forlovet? Hadde jeg jobbet som helsefagarbeider? Det er merkelig hvordan en liten ting kan styre livet ditt i en retning du ikke har kontroll over. Men, sånn er livet. Fullt av overraskelser. Men når alt kommer til alt så blir du ikke så overrasket likevel, for innerst inne visste du kanskje hvordan utslaget ville bli. Av og til føler jeg meg som Pocahontas i Disney hvor hun padler i kanoen sin og kommer til ett kryss hvor elva er stille og rolig og hun vet hva som venter henne. Men likevel velger hun den steinete og humpete veien hvor hun ikke vet hva som venter henne rundt neste sving. Skulle ønske jeg hadde valgt den rolige veien litt oftere. Men jeg tar vare på alle de gode minnene jeg har, selv om gode minner også kan gjøre vondt ♡