26. november var jeg på den ordinære ultralyden. Jeg hadde hatt lungebetennelse uken i forveien, og var redd for at hele ultralyden måtte forskyves, men heldigvis gikk det i orden. Jeg var jo utrolig spent! Jeg var alene på denne undersøkelsen, da vi trodde at samboer ikke fikk være med på grunn av corona-tiltakene. Men slik var det jo ikke, og han kunne vært med om han ville. Dermed var det jeg som fikk viderebringe overraskelsen om vi venter en lillesøster eller lillebror!
Jeg har hele tiden gått med en følelse på at det er en liten gutt i magen. Samboer var skråsikker på at det var ei jente, så dermed inngikk vi ett lite veddemål. Jeg kan jo si det slik at han ble noen kroner fattigere. Vi venter nemlig en liten lillebror ♥
Grunnen til at jeg var 90% sikker på at det var gutt denne gangen var fordi dette svangerskapet ikke kunne sammenlignes med det forrige jeg gikk gjennom. Såklart, man vet jo aldri. Det kunne jo like greit vært ei lita jente selv om plagene ikke har vært i nærheten av hvordan mitt forrige svangerskap var. Men det var bare en sterk følelse inni meg som sa at dette ble en gutt. Lite kvalm, god matlyst, så og si ingen plager. Nå er jeg i uke 25+3, og jeg har termin i slutten av april.
Babybulken dukket opp mye tidligere denne gangen. Jeg sa til jordmor at jeg tror jeg spiser for mye, men hun beroliget meg med at magen “ploppet” ofte fortere ut med barn nr 2, så jeg har hvilt meg litt på den unnskyldningen. Selv om jeg innerst inne vet at jeg bør tenke meg litt bedre om på hvor mye jeg putter i munnen om dagen, for jeg har allerede lagt på meg 10 kg.
Jeg har, fra mine tidlige ungdomsår, alltid sagt at jeg ønsker meg en av hvert kjønn. Og nå får jeg det! Jeg tenker stadig på hvordan livet mitt har forandret seg på utrolig kort tid. Og at jeg såvidt har kommet inn i mammarollen etter at jeg fikk ett barn, for det er jo bare litt over ett år siden, til jeg nå venter barn nr 2. Jeg er så heldig!
Neste steg nå blir å finne navn! ♥
VI GLEDER OSS TIL Å TREFFE DEG, LILLEBROR ♥
Så koselig💙 Gratulerer så mye 💙💙
Hvordan var ditt første svangerskap i forhold til nå med tanken på kvalme og det som hører med?
Jeg vet ikke om dette er myte men det sies at når man er mye kvalm og kaster opp ventes det jente. Synes det er spennende å høre om det stemmer.
Tusen takk <3
Mitt første svangerskap kan nesten ikke sammenlignes med denne gangen. Jeg var mye inn og ut av sykehus da jeg var gravid med jenta mi, jeg led av noe som kalles for hyperemesis, som betyr ekstrem svangerskapskvalme. Fikk ikke i meg mat og kastet opp bare jeg kjente litt vann på tunga. Satt jeg hjemme og så på tv måtte jeg ha bøtte i fanget, for jeg rakk ikke å lene meg frem mot gulvet før oppkastet kom styrtende. Gikk ned 10 kg de første månedene, og kvalmen begynte allerede i uke 8 (da jeg fant ut jeg var gravid) og varte godt over 4 måneder. Jeg så ut som ett vandrende lik på mitt verste. Tynn skjelven og helt grå i huden. På sykehuset måtte jeg ha væske opptil flere ganger i uka, og jeg fikk innlagt en sonde gjennom nesen som ett forsøk på å få i meg næring.
Denne gangen var jeg litt kvalm de første ukene, men nå om dagen er jeg ikke kvalm i det hele tatt.
Det stemmer at det sies at man kan bli mer kvalm når man venter jente, det kan muligens ha noe med at man da produserer noe mer av svangerskapshormonet hCG, som er en av grunnene til at man kan føle seg kvalm. Så det kan kanskje ligge noe i det 🙂 Men på en annen side har jeg to venninner som akkurat fikk jenter begge to, og disse har ikke vært i nærheten så kvalm som det jeg var. Så er veldig forskjellig fra person til person 🙂
Det sies også at om du ser utrolig bra ut under svangerskapet så venter du en gutt! Og det kan stemme i mitt tilfelle, for under mitt første svangerskap så jeg ikke ut, hehe!