Det føles ganske merkelig om dagen. Jeg er ikke lenger hesteeier. Jeg må ikke lenger planlegge når på dagen jeg skal ta stallarbeidet, tenke på utgifter i forhold til høy (og mye annet) eller bekymre meg om at hesten har det bra. Det er surrealistisk, men føles samtidig veldig godt!
Jeg bestemte meg for litt siden at jeg måtte gjøre noe. Småbarnslivet er travelt nok som det er, og skal man sjonglere hest og stall i tillegg så kan man fort møte veggen. Og jeg tror nok det var det jeg gjorde. Ikke av at det å gjøre stallarbeid var særlig stressende, for det var helt motsatt av stress! Jeg koste meg med stallarbeidet. Der fikk jeg ro, hørte på TrueCrimePodden imens jeg gjorde rent til hesten og fant frem mat og alt som hørte til. Jeg storkoste meg i stallen. Men det var det. Jeg fikk sjelden tid til å ri på tur, så hesten ble stående i luftegården sin dag ut og dag inn. I tillegg begynte det å tære på forholdet hjemme. Ikke at jeg og samboeren slet på parforholdet oss imellom, men det var ett daglig spørsmål om hvem av oss som skulle ta stallen den dagen, hvem skulle ta dem inn, hvem av oss skulle være hjemme med Kaja Sofie. Det begynte å bli slitsomt. Jeg trodde jeg skulle klare det! Få den nye hverdagen til å gå rundt, men til slutt så jeg at det kom ikke til å funke på lang sikt.
Den ene dagen jeg faktisk fikk tid til å ta meg en liten tur på hesteryggen endte med at hesten bråsnudde uten forvarsel og jeg datt av. I tillegg skled hesten i farten så han ramlet og landet oppå beinet mitt, og etter den gang merket jeg at jeg ble mer engstelig av å sette meg oppå igjen. Og det synes jeg er rart, for jeg har hatt hest i hele mitt liv og har hatt mange flere skumle opplevelser med hest, mye verre enn denne ene episoden! Men jeg har alltid kommet meg tilbake i salen igjen! Det er noe med det å få barn tror jeg. Man er ikke bare redd for at det skal skje noe med barna, men at det skal skje noe med seg selv også. For skjer det noe med meg så kan jeg ikke være tilstede for barnet mitt om det skulle skje noe alvorlig galt.
Sebastian ble hentet i begynnelsen på mai og reiste da til Hardanger hvor han skal få leve ut pensjonisttilværelsen. Han skal stå på utegang, altså ute på skogsbeite, som han trives best med. Ikke i en kjedelig luftegård. Han står også sammen med andre hester, og jeg ser på bildene jeg har fått tilsendt fra hans nye eier at han allerede har funnet seg godt til rette. Dette var det rette valget, både for meg og for hesten! Men som jeg kommer til å savne ham! Jeg har kjent den hesten i nærmere 10 år. Ett kapittel er avsluttet og jeg kan fokusere på neste.
Ronny (til venstre) solgte jeg i november. Sebastian (til høyre) ble solgt tidligere i mai. Kommer til å savne å være hesteeier, men det er samtidig en stor lettelse å slippe alt ansvaret (og utgiftene!).
NOEN GANGER MÅ MAN TA VANSKELIGE VALG. DETTE VAR ETT SLIKT VALG. OG SOM JEG KOMMER TIL Å SAVNE DEG BASSEN MIN. MEN VI HAR MANGE GODE MINNER SAMMEN ♥
