En ting jeg skal gjøre masse av i år er å lese bøker! Jeg hentet inn flere poser med brukte bøker i fjor sommer, av ei hyggelig dame som gav dem bort mot at jeg hentet dem. Og endelig nå har jeg fått alle på plass i bokhyllen på det nyoppussede kontoret mitt. Iblant mellom gamle, slitte bøker viste det seg å også finnes store klassikere, som Narnia, Hobbiten, alle 4 bøkene i Fifty Shades of Grey, Lucinda Riley bøker og mange andre! Men jeg så med en gang hvilken bok jeg skulle begynne med da jeg pakket dem ut fra posene for å stable dem på plass i bokhyllen. Den triste historien om Christoffer som bare ble åtte år..
Jeg hadde hørt om boken tidligere, men har liksom aldri tatt steget med å kjøpe den og så tenkte jeg liksom ikke noe mer på det. Helt til den da rent tilfeldig havnet oppi en pose blant mange andre bøker fra ett bruktkjøp på Stord. Allerede på side 1 kan jeg kjenne at dette kommer til å bli sterk lesning. Jeg var følsom fra før av, men er blitt enda mer følsom etter at jeg fikk datteren min. Jeg får virkelig vondt i brystet når jeg kommer til kapitlene der Christoffer begynner å endre atferd og de første tegnene til mishandlingen dukker opp. Den smerten jeg kjenner når jeg leser dette, er det den de mener når de sier “det river i mammahjertet”? For det føltes virkelig sånn.
Jeg har kommet cirka halvveis i boken når jeg kjenner de første tårene presser på. På side 115 klarer jeg ikke holde tilbake lenger. Tårene fosser, og jeg må legge boken vekk ett øyeblikk. Klokken er rundt 22.30. Jeg blunker for å få bort tårene som har samlet seg i øyekroken. Øynene mine er helt blanke, jeg ser ingenting. Forfatter Jon Gangdal skildrer omgivelsene og Christoffer så bra, at jeg som leser får både kjenne på følelser og tanker som dukker opp imellom linjene.
“Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” heter boken. Det var en setning Christoffer svarte alle som spurte ham hvorfor han hadde de merkene på kroppen som han hadde. Og ja, man kan jo tenke seg hvorfor ingen gjorde noen ting. Hvorfor ingen skjønte det? Eller kanskje de skjønte det, innerst inne? Det er kanskje lett å spørre seg når man leser boken, hvorfor tok ingen grep? Hvorfor var det ingen som reagerte på blåmerkene, bitemerket, brannsåret, guttens adferd som endret seg etterhvert som tiden gikk? For meg som leser av boken er det helt åpenbart at gutten led. Jeg får tegnene og skildringene som alle burde sett servert rett foran meg. Svart på hvitt. Men om jeg var en av personene i boken, mormoren for eksempel, ville det vært like åpenbart for meg da? Det kan jeg ikke svare på.
Klokken ble nærmere 01.30, da jeg gikk og la meg. Jeg leste hele boken samme kveld. Klarte ikke å legge den fra meg. Jeg blir liggende i sengen og scrolle på nettet, lese artikler om Christoffer, intervjuer med mormoren som har vært så sterk og kjempet for Christoffers rettferdighet! Denne boken setter følelser i sving hos leseren. Man kan bli sittende å se tomt ut i rommet etter man har lest siste setningen, side 206. Er det liksom slutt nå? Kommer Christoffer tilbake, som på en scene der det har utspilt seg ett teaterstykke og alle skuespillerne kommer tilbake for å bukke og ta imot applaus fra publikum. Nei. Han kommer ikke tilbake, det er den vonde tanken jeg sitter igjen med når jeg lukker boken etter 4 timers lesing. Og nå kommer tårene igjen.
Christoffer døde 2. februar 2005. Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese denne boken nesten på samme dato som han døde. Det fant jeg ut da jeg hadde begynt på boka. I dag er det 15 år og to dager siden han døde. Jeg fant også ut at han har bursdag på samme dag som datteren min. Jeg tenner lys for denne lille gutten som så sårt hadde trengt at noen hørte hans stille rop om hjelp. Jeg sitter og blar i boken imens jeg skriver dette innlegget. Plutselig har jeg lest nesten halve boken om igjen. Og jeg kommer nok til å lese den igjen. Og igjen. Det er rett og slett en historie som aldri må bli glemt! Vi må ikke glemme hva som skjedde med Christoffer. Jeg vil anbefale boken på det sterkeste! ♥
HVIL I FRED, SKJØNNE ENGEL ♥
Jeg hadde tenkt å lese denne boken, men jeg leste et kort sammendrag av den i en avis i stedet. Det var mer enn nok for meg, jeg begynte å gråte. Det slutter aldri å overraske meg at det finnes så forferdelige og onde mennesker i denne verden, det slutter ei heller aldri å overraske meg den passiviteten vi rundt som ofte egentlig er klar over hva som skjer kan utvise fordi det ikke er “vårt problem”.
Jeg håper vi i fremtiden kan bli flinkere til å ta vare på alle barn, uansett om de er våre egne eller andres. Ingen mennesker fortjener en slik skjebne som denne gutten fikk, men spesielt ingen barn. Det er bra at du skriver om denne boken og får den litt frem i lyset igjen, jeg er helt enig med deg om at denne historien aldri må bli glemt.