Obs obs, mulig spoilere!
Forrige helg var jeg på kino med ei venninne. Vi hadde egentlig tenkt å se Jumanji, noe som fortsatt står på planen, men siden den gikk såpass tidlig og vi ikke hadde mulighet da så ble det The Greatest Showman. Jeg trodde først det nesten var en passe engasjert drama forestilling, men der ble jeg positivt overrasket. Jeg angrer ikke på at vi så den for å si det på den måten!
Jeg lover dere. Helt fra tittelen på kinolerretet lyste opp hadde både jeg og hun jeg satt ved siden av gåsehud gjennom hele filmen! Vi visste jo ingenting om at dette var en musikal, så da de begynte å synge reiste hårene seg både på armer og legger! Jeg synes handlingen er godt lagt opp til historien, som forresten er en sann historie, og sangene gjør at du bare vil synge med for full hals. Nå har jo sangene eksistert lenger på spotify enn filmen har vært på kino, så venninnen min hadde allerede sangene på spillelisten sin.
Filmen handler om en fattig, ung gutt og hans far som jobber for en mer velstående familie. Den unge gutten forelsker seg i datteren der, og hun i ham. Hun blir etterhvert sendt vekk for å gå på skole, men de holder kontakten som brevvenner til de igjen møtes som voksne. De flytter sammen, gifter seg og får to døtre. Barnum, som gutten/mannen/hovedpersonen heter og som spilles av Hugh Jackman, mister jobben sin og må finne en annen måte å forsørge sin familie på. Han tar opp ett lån i banken og kjøper ett museum i håp om å tiltrekke seg nysgjerrige kunder. Men salget går dårlig og når datteren stiller ham spørsmål på om han burde ha noe mer “livlig” i museumet sitt, begynner han å søke etter “freaks” til forestillingen sin. Og slik begynner filmen.
Som sagt, jeg satt og smilte hele filmen gjennom, og noen steder ville jeg bare grine for det var så rørende. Jeg er helt uenig i mange filmkritikere og anmeldelser som står på nettet om at filmen har kjedelige sanger og at de prøver å ligne på musikalen “Frozen” fra Disney. Sangene er skrevet av Benj Pasek og Justin Paul, som har vunnet Oscar for sanger fra La La Land. Jeg for min del syntes det virker ut som om disse kritikerne bare prøver å finne på noe de kan trekke ned på. Sangene er fengende, de får deg til å ville synge med, og de er handlingsrettet. Jeg tenkte ikke på “Frost” i det hele tatt! Scenen hvor Jenny Lind synger “Never Enough” var en av de store høydepunktene i filmen, bortsett fra sangen “This is me” av keala Settle som spiller den skjeggete damen.
Vi må selvfølgelig ikke glemme den forbudte kjærligheten i filmen. Enhver stor film må ha en forbudt kjærlighet. Nå var ikke far til kona til Barnum noe begeistret for at han stakk av med datteren hans, men vi har også ett annet par som gir en søt gnist til det hele, Phillip Carlyle og Anne Wheeler spilt av Zac Efron og Zendaya.
Filmen var en stor overraskelse, og jeg er villig til å gi den en sterk 5 som terningkast. Grunnen til at den ikke når helt til topps er at jeg savnet litt den delen hvor man er nødt til å jobbe for å oppnå det man vil. Filmskaperne har liksom droppet alt arbeidet og bare gitt Barnum all suksessen i hendene på ham. Jeg savner delen hvor han kanskje, mest sannsynlig måtte pusse opp hele museumet. Hvordan fikk han råd til det? At han faktisk måtte lete en god stund for å finne det de har valgt å kalle for “freaks”. Sannsynligheten for at en så stor knippe med unike mennesker skal oppholde seg på ett og samme sted er høyst usannsynlig. Måtte han reise? At han og hele hans crew faktisk måtte øve på forestillingene. Alt virket så altfor enkelt. Plutselig hadde han ett helt sirkus, plutselig var han blitt rik, plutselig var han på turne landet over.
Jeg vil likevel anbefale filmen på det sterkeste! Og helst at du går på kino for å se den, ihvertfall første gangen. For å se den på storskjerm og høre musikken komme fra alle kanter var nok det som gjorde mest inntrykk på oss. Jeg har aldri tenkt noe spesielt over forskjellen på det å se film på kino eller hjemme i stua, men nå skjønner jeg det!
