Jeg har fått mange spørsmål på om jeg kan skrive om min opplevelse når det kommer til fødselen, og såklart har jeg lyst til å dele den med dere. Å skrive ned hele fødselshistorien var en stor prosess. Derfor har det tatt litt tid før jeg har kunnet publisere dette innlegget. Jeg måtte samle fakta om hendelsesforløpet i riktig rekkefølge, tenke tilbake på hvilke tanker jeg satt med og hvilke følelser som dukket opp underveis. Jeg var flink i starten og noterte ned på mobilen både klokkeslett og hva som skjedde fra tid til annen. Men etterhvert dabbet det såklart av, jeg hadde nok med å “deale” med det som foregikk der og da. Å gjennomgå en fødsel er ikke bare bare, noe jeg fikk erfare på godt og vondt. Her er min fødselshistorie:

Termindato kom, men fortsatt ingen baby. På overtidskontrollen ble det avtalt at jeg skulle bli satt igang mandag 16.september om Kaja Sofie ikke hadde meldt sin ankomst innen da. Mandag kom og vi kjørte avgårde til sykehuset som avtalt. Det ble mye venting før vi fikk komme inn til jordmor som gikk gjennom litt papirer med oss før vi ble satt på gangen for å vente enda en time. Omsider fikk vi beskjed om at sykehuset var fult og at de måtte prioritere de kritiske pasientene først av alt. Og siden det ikke var tegn til at Kaja Sofie ville komme ut riktig enda fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etterpå for en igangsettelse. Jeg ble utrolig skuffet over å få den beskjeden. Jeg hadde virkelig sett frem til å få dette overstått, men det var bare å bite i det sure eplet og kjøre hjem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

17. september klokken 07.00 satt vi atter en gang klare på sykehusgangen for å bli igangsatt. Vi ventet i 45 min før vi fikk komme inn til ett rom hvor vi fikk sjekket ultralyd og puls til babyen. Her fikk jeg satt inn en ballong av to leger og en jordmor. Noe ubehagelig var det, men ikke noe minneverdig. Denne ballongen skulle sørge for at livmorhalsen fikk en åpning på 4 cm. Derfor var det ikke annet å gjøre enn å vente. Vi fikk komme inn på ett firemannsrom, hvor det var ei annen som også ventet på at ting skulle skje. Her lå jeg med en pulsmåler i ca.25 min. Klokken var blitt 10 da den ble koblet fra. Jeg kunne kjenne at ballongen gjorde jobben sin. Kynnerne kom, sterkere og sterkere etterhvert som timene gikk. I 12 tiden var de ganske vonde, så den beste posisjonen for å “takle” smerten var å stå lent over sengekanten. I halv 2 tiden er jeg sikker på at det ikke var kynnere jeg kjente lenger, men rier. Nå var det vondt hele tiden. Etter 5 timer hadde ballongen sørget for 4 cm åpning og den datt ut av seg selv da jeg gikk på do for å prøve å tisse. Det var dette klarsignalet vi ventet på, så deretter bar det rett inn på fødestua. Klokken var da 16:00.

På fødestua var det tid for å ta vannet. De kom med den beryktede “strikkepinnen” sin, og jeg kjente først ett lite “stikk”, og deretter bare masse varmt vann som rant ut fra nedentil. Det sies at det kjennes ut som at man tisser på seg, men jeg følte det ikke på den måten. Det ble bare varmt, som en varm følelse mellom beina. Da vannet ble tatt hadde jeg fortsatt 4-5 cm åpning.

Så var det å vente på de ordentlige riene. Klokken 18.00 var det fortsatt ikke noe forandring, så jeg prøvde å stå litt og sitte på en pilatesball for å få gang på ting. Fortsatt 4 cm åpning. Klokken 20.30 satt vi igang med drypp for å “hjelpe” riene i gang. Her prøvde jeg lystgass for første gang, og det var jo en opplevelse for seg selv! Jeg bare lo og lo etter jeg fjernet masken, for det var en helt bisarr følelse å puste inn dette her. Du vet når du har drukket litt for mye alkohol og rommet surrer rundt og rundt og du er så nær en blackout? For de som har opplevd det.. Sånn føltes det ut i de sekundene du puster inn lystgassen. Men sekundet du fjerner masken er alt over! Kanskje en dårlig sammenligning, men det føltes virkelig ut som om jeg var på en snurr!

Denne natten hadde vi en fantastisk snill og hyggelig jordmor! Ba vi om ett glass vann kom hun inn med to mugger med vann og isbiter. Hørte hun jeg snufset litt, sprang hun for å hente nesespray og det var ikke måte på hvor godt hun tok seg av oss, både meg og samboeren! I 23-tiden var jordmor bestemt på at jeg trengte epidural. Riene var begynt å bygge seg opp, så nå var det gang på ting – trodde vi. I svangerskapet hadde jeg lest om det meste som omhandlet fødsel, deriblant om epidural og folk sin opplevelse angående dette. Jeg hadde fått inntrykk av at det var svært ubehagelig å sette epidural, så jeg fikk bruke lystgassen imens legen satte bedøvelse og selve epiduralen i ryggen på meg. Det ble litt for mye lystgass her, så både jordmor og samboeren min fikk seg en liten latter da jeg nektet å slippe masken da alt var over. Jeg ble noe ør kan man si, men jeg var så redd for at det skulle gjøre vondt at jeg begynte å hyperventilere inn i masken. Å sette epidural – helt ærlig? Det var ikke vondt i det hele tatt. Selv om tårene rant som en foss. Det handlet mer om at jeg var redd for at det skulle gjøre vondt, enn at det faktisk var vondt.

Det skulle ta enda flere timer før det skjedde noe. I 03-tiden fikk både jeg og samboeren sovet en times tid. Epiduralen sørget for at jeg ikke kjente noe til riene, så jeg fikk slappet godt av en stund. Denne fødselen skulle vise seg å dra ut tiden og vi nærmet oss 12 timer siden vannet ble tatt. Jeg husker ikke helt hva som skjedde mellom 04-tiden og 07:30 på morgenen. Det eneste jeg husker er at riene tok over og ble sterkere og sterkere, og jeg nærmet meg 10 cm åpning.

Ved vaktskiftet fikk jeg inn en jordmor og ei voksen jordmorstudent som skulle ta seg av meg resten av fødselen. Nå var riene ganske så vonde, og det var på tide å sjekke åpningen igjen. Så hører jeg jordmor si høyt at jeg nå hadde 10 cm åpning og kunne begynne å presse! Alt skjedde så fort etter dette og plutselig lå jeg der og presset for harde livet! Hele prosessen under pressriene var en helt rå opplevelse! Å kjenne at kroppen jobbet på og jeg var bare nødt til å følge etter. Samboeren satt ved siden av meg og fulgte med på skjermen over riene som bygget seg opp. Han visste til og med før meg når det kom ei rie, så han sørget for at jeg pustet inn lystgass tidsnok til at det tok den verste smerten. Jeg skal ikke romantisere fødselen eller legge skjul på hvor jævlig vondt det var, for det var ett rent smertehelvete.

Mange sier at dem er livredde for å bæsje på seg under en fødsel. Det trodde jeg også at jeg var. Helt til jeg lå der. Jeg kjente at det var mer på vei ut enn bare en baby for å si det sånn. Men der og da var det helt naturlig og jordmor sa det at alle bæsjer på seg! Det finnes til og med de som ikke engang vet at de har bæsjet på seg, og tror at de ikke gjorde det. Men tro meg, de fleste gjør det. Og det er helt normalt. Og når du først ligger der, så er det ihvertfall det siste du tenker på! Du skal søren meg presse ut ett helt menneske, drit i hva som kommer ut bak, bokstavelig talt.

På slutten hadde jeg to jordmødre som satt nede ved beina på meg og skulle ta imot babyen, imens to barnepleiere byttet på å ligge oppå magen på meg og presse alt de hadde for at baby ikke skulle “skli” inn igjen. Nå var hun kommet såpass langt at det kun var noen pressrier igjen til hun burde være ute. Jeg skrek og bar meg, og husker jeg hvisket fortvilet at jeg ikke fikk henne ut. Jeg klarte det ikke. Uansett hvor mye jeg presset så kom hun ingen vei. Tiden begynte å løpe ifra oss. Fikk jeg henne ikke ut snart så måtte legene komme, og da ble det klipping, tang og sugekopp og gud vet hva. Men siden jeg var så nær, og pulsen til babyen var så fin og stabil, fikk vi 15 minutter ekstra på oss til å få henne ut.

Jordmor så at babyen ikke kom noen vei, så jeg hørte hun snakket om at hun måtte vurdere å klippe meg. Nei! Da jeg hørte det kjente jeg at jeg begynte å få panikk. Pulsen steg og pusten gikk hyppigere. Jeg bestemte meg der og da at nå – nå skal jeg få henne ut! Ikke tale om at noen skal klippe i meg! Jeg skal bruke de siste kreftene jeg har. Jeg presser det jeg har igjen, men så kjenner jeg det skjer noe nedentil og samtidig hører jeg begge jordmødrene rope “Stopp, stopp!!” Shit, nå skjedde det noe som ikke skulle skje.

Innerst inne visste jeg hva som hadde skjedd. Jeg så hvor bekymret jordmødrene så på hverandre. Jeg revnet? Spør jeg jordmødrene. De svarer meg ikke. Bare ser bekymret ut, der de holder hodet til babyen som står i åpningen. De tenker ut hva som blir det neste steget. Jeg revnet, ikke sant!!? Spør jeg igjen, denne gangen høyere og leter etter en bekreftelse på spørsmålet mitt i ansiktsuttrykket deres. Nå trenger vi bare ett press igjen så er hun ute, sier de bare. Jeg presset det jeg hadde og ut kom hun i en fart. Styrtfødsel kalte de det. Jeg fikk henne på magen og glemte helt ut det som skjedde nede mellom beina på meg. Jeg vet ikke hvor mye blod jeg mistet eller hva jordmødrene holdt på med de neste minuttene. Eneste at morkaka måtte ut, og det kun med ett lite press fra meg som ikke gjorde vondt i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg fikk ligge med Kaja på brystet før jeg ble fortalt at jeg måtte ned for å hasteoperere riften jeg pådro meg nedentil. Jeg revnet hele veien bak, i tillegg til litt av lukkemuskelen bak ble skadet. Jeg var kun 1-2 cm unna fra å få den helt revet av. En rift av alvorlighetsgrad mellom 3 og 4, hvor 4 er den mest alvorlige. Det jeg fryktet mest av alt, det skjedde. Jeg hadde gått hele svangerskapet og vært redd for at nettopp dette skulle skje. Og så skjer det. På dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde fått alt det verste en graviditet kan føre med seg.

På operasjonsrommet husker jeg ikke helt i detalj hva som skjedde. Jeg ble spurt om allergier og forklart hvordan narkosen funket, deretter ble alt svart. Jeg våknet opp i en sal etter noe som kan minne om en kort ettermiddagshvil på sofaen. Sannheten var at jeg var vekke i 5-6 timer. Her lå jeg til jeg ble hentet av jordmor og trillet tilbake til fødeavdelingen. Ør og følte meg ganske forslått i hele kroppen.

Tilbake på fødeavdelingen hadde vi fått plass på ett seksmannsrom. Heldigvis var det kun meg og ei til her, så vi fikk likevel privatliv. Nå var det å få gang på ammingen og bli kjent med det lille mirakelet vårt. Far fikk være tilstede til klokka 9 på kvelden, etter den tid ble jeg overlatt til meg selv og sykepleierne. Det første døgnet var fylt med blandede følelser. Spenning, redsel, frykt, glede. Nå hadde jeg plutselig ett lite menneske sovende i en krybbe ved siden av sengen min, som var helt avhengig av meg. Jeg gråt mine gledestårer flere ganger i løpet av dagene på sykehuset. Den følelsen som blir vekket i deg idet du blir mor, eller far, er helt fantastisk.

Å føde kan være skummelt ja. Beskrive det med ord? Helt jævligt, rått, fantastisk, skummelt, intenst, vakkert! Alt på en gang. Jeg hadde pressrier på til sammen 1 time og 20 minutt før hun var ute, noe som er ganske lenge. Hele fødselen varte til sammen 17 timer. Jeg revnet alvorlig og måtte sy både innvendige og utvendige sting. Jeg har enda ikke turt å sjekke meg selv nedentil for å se hvordan det ser ut. Jeg venter heller til 6 ukers kontrollen hos jordmor, der hun skal vurdere hvordan det står til. Alt i alt føler jeg meg ganske bra i dag. Jeg begynte allerede fra dag 1 å ta olje for å holde avføringen myk, det skjer veldig fort at man kan bli forstoppet ved slike skader fordi man ikke “tør” å gå på do og holder derfor heller igjen. For meg har dette gått helt fint. Allerede nå etter nesten 4 uker går jeg på do som normalt. Etter 6 uker skal jeg begynne å gå til fysioterapeut som er spesialist på slike skader. Jeg var redd for at denne riften skulle føre med seg at jeg ikke klarte å holde på hverken det ene eller det andre, og i begynnelsen slet jeg med å holde på luft. Nå har jeg ikke de plagene lenger, så det er tydelig at det gror fint og kontrollert. Under den siste samtalen med jordmor snakket vi om hva som skjedde, om riften og hvor fort de handlet for å få den reparert. I og med at det ble oppdaget og behandlet så kjapt så skulle dette gå bra. Det finnes folk som har fått en alvorlig rift hvor det ikke blir oppdaget før lenge etterpå. Og de kan slite med plager resten av livet.

Jeg ville gi dere en usminket beskrivelse av hele opplevelsen, og det tror jeg at jeg har klart å formidle. Jeg har prøvd å sette ord på det meste av handlingsforløpet, helt brutalt ærlig. Jeg håper min historie kan være til hjelp for andre. Jeg lette selv etter slike historier på nettet da jeg gikk gravid. Det hjalp meg på en måte å forberede meg. Jeg tror at om jeg ikke hadde forberedt meg på det verste slik jeg gjorde, så hadde nok hele opplevelsen blitt mye tyngre å takle, i og med at jeg opplevde det jeg fryktet aller mest. I dag sitter jeg her med verdens fineste premie, og jeg kunne ikke vært lykkeligere! Å føde var helt jævligt, men jeg skulle gjerne gjort det igjen! Det er helt sant det de sier; man glemmer det i det øyeblikket man får barnet på brystet. Jeg hadde vanskelig for å tro på det, men det er faktisk helt sant! 

HAR DU GÅTT GJENNOM EN FØDSEL NOENGANG? VIL DU FORTELLE OM DET? LEGG GJERNE IGJEN EN KOMMENTAR ♥