I dag er det 6 måneder og 3 dager siden min lillebror forsvant i Barentshavet. Jeg forstår det fortsatt ikke. Jeg har gått gjennom en utrolig tøff tid, og kjemper fortsatt. Kjemper mot sorgen, fortvilelsen, smerten, det uforståelige. Jeg har tatt meg selv i å smile og le, for så å sitte og gjemme meg på badet bak en låst dør og hyle ut av smerte fordi det gjør så vondt. Savnet. Jeg har vært på shopping, kikket på klær og plutselig klarer jeg ikke se hva som står på prislappen fordi øynene er fult opp av tårer som kommer ut av intet.
Jeg prøver å takle sorgen hver eneste dag. Noen ganger klarer jeg å overse den slik at den bare passerer rolig forbi meg. Andre ganger tar den meg helt på senga og gjør at jeg bare føler for å være alene den dagen. Jeg bruker ulike terapiformer. Jeg går ikke til noen psykolog, noe som kanskje kunne vært fint å prøve. Men jeg har mine metoder. Jeg bruker dyrene mine som terapi. Hunden min Kira, hesten min Sebastian, de gjør begge så utrolig mye uten at de engang vet det selv. Og musikk! Føler jeg for å få gråte ut, så setter jeg bare på spillelisten som vi hadde i begravelsen til Sindre. Det vekker både minner om det som har vært og det som kunne vært om det gir noen mening.
Jeg vil tro høytidene er verst når det kommer til dette med savn av ett kjært familiemedlem. Jeg vet ikke for jeg har aldri opplevd det på så nært hold som dette. Jeg har allerede tenkt tanken på hvordan julen vil bli. Jeg prøver å forberede meg, på en måte, men er det egentlig mulig? Jeg gleder meg til jul, men samtidig gruer meg. Dette vil være den første julen hvor broren min ikke lenger er blant oss. Istedenfor å handle inn gave så må jeg på graven og tenne lys.
Det er gått 6 måneder, men jeg føler tiden står stille.
Herregud jeg føler så med deg! Jeg mistet storesøsteren min for 4 år siden. Å miste søsken er helt forferdelig, og det har enda ikke gått opp for meg at hun er borte. Jeg aner ikke hvordan du har det, men jeg kjenner min egen sorg kommer frem i det du nå går igjennom! Jeg vet det ikke er noen ord som kan hjelpe deg gjennom det her, men ha det i hode at ting blir lettere. Det blir aldri bra igjen og livet ditt kommer aldri til å bli det samme, sorgen kommer alltid til å være der. Men! Det blir lettere, du lærer deg å leve et liv med sorgen, selv om den nå virker helt utholdelig! Stooor klem til deg<3