I morgen skal vi holde en slags begravelse for broren min som forsvant i Barentshavet i mai tidligere i år. Jeg sier “en slags”, for vi har ingen kiste, men vi har fått en gravstein som skal bli hans minnested. Vi ønsker å markere dette med en begravelsesseremoni / minnestund i Norheim kirke i morgen fredag, kl.13.oo. Alle som vil minnes Sindre og ta farvel en siste gang er velkommen.
Jeg har sittet de siste timene og skrevet en tale og satt sammen en fin spilleliste som skal spilles som bakgrunnsmusikk i begynnelsen av seremonien. Jeg har sittet i flere timer og luket ut de vakreste melodiene og de fineste sangene. Talen har jeg skrevet, men om jeg klarer å lese den opp i morgen gjenstår å se. Det kommer til å bli utrolig sterkt. Bare nå som jeg sitter og hører gjennom spillelisten så kommer tårene ukontrollert. Jeg skjønner hva som skjer, men det har liksom ikke gått opp for meg enda. Jeg venter liksom bare på at han skal komme hjem. Det som er så vondt å tenke på er at jeg ikke fikk sagt skikkelig farvel. Men det får man aldri når slikt hender så plutselig og ut av intet. Her om dagen drømte jeg at han kom hjem fra millitæret, på perm, og jeg gav ham en god klem og så sa jeg; det kommer til å gå bra. Så våknet jeg.
