VOND DRØM SOM ALDRI TAR SLUTT

De siste to månedene har vært.. beintøffe. Ubeskrivelig vonde. Jeg fikk mitt livs verste beskjed om at livet mitt aldri vil bli det samme igjen. Jeg tror jeg nettopp har opplevd ett hvert menneskes verste mareritt her i livet.Verst tenkelige tragedie som kan ramme en familie. Jeg har gått rundt og ventet på at jeg skal våkne opp fra en drøm, en vond drøm som aldri tar slutt. 

Jeg trodde at nå som sommeren var her skulle dagene bli lyse og varme. Men det eneste jeg så av sommeren var grå dager, mye tårer og uendelig med sorg. Mange vet hva dette handler om allerede. Det har stått i nyhetene, vist på tv, på facebook. Ja, det har spredd seg til alle kanter. Men likevel har jeg ikke vært klar for å dele det med verden riktig enda. Men dere må få vite. Jeg vurderte om jeg skulle legge bloggen ned, for jeg har vært så deprimert i det siste. Har nesten ikke skrevet ett eneste innlegg. Men det blir helt feil når jeg tenker på det, for bloggen er en del av meg. For selv om det er tungt og trist akkurat nå, så hjelper denne bloggen meg til å heale. Jeg elsker å skrive og for at jeg skal kunne fortsette å skrive så må dere få vite. Jeg har bare ikke vært klar før nå. Har ikke funnet de riktige ordene. Og kanskje blir dette innlegget noe rotete og kanskje feil formulert på noen områder, som følge av at jeg ikke tenker helt klart om dagen.

Min lillebror ble meldt savnet 5.mai, lørdag 2018. Han var ombord på en av de millitære kystvaktbåten oppe i Nord-Norge, som ett av besetningsmannskapet da han forsvant på havet. Mange faktorer spiller inn og jeg har ikke lyst til å gå inn i noen detaljer. Men han er borte, og bare det å skrive de ordene får tårene til å presse på. Sannheten om at han nå er borte stikker så dypt i hjertet at hver tanke som dukker opp kommer som ett slag mot brystet. Jeg må bøye meg frem, for jeg klarer ikke å puste. Jeg leser nyhetene. Ser ord som “savnet”, “trolig omkommet”, “preget mannskap”, “tankene går til venner og familie”. Man tenker liksom aldri at det skal skje sin egen familie. Dette er jo bare noe man leser om på nyhetene og tenker vi er glad det ikke er oss. For slike ting skjer jo ikke med oss. Det virker så fjernt der og da. Og så blar vi videre til neste nyhet. 

Det har gått to måneder nå. Livet må gå videre sier dem. Men prøver jeg å i det hele tatt gjøre vanlige plikter, som å gå tur med hunden eller ta ut av oppvaskmaskinen, så får jeg dårlig samvittighet. Av og til klarer jeg å holde tankene vekke. Det kan gå noen dager hvor jeg lever “normalt”, men så plutselig sitter jeg i bilen på vei til butikken og må kjøre inn til siden for jeg klarer ikke å se veien på grunn av tårene. Gjør jeg hverdagslige ting føler jeg at jeg går videre i livet. Men jeg er ikke klar for å gå videre. Jeg vil ikke gi slipp på lillebroren min. Jeg vil ikke gå videre uten ham. Det blir så feil! Det er så tungt. Kan noen fortelle meg hvordan jeg skal kunne leve videre som ett normalt menneske etter å ha mistet en i nærmeste familie? En bror. Det føles som om jeg har satt hele livet mitt på vent akkurat nå, for dette er mer enn jeg kan takle. Jeg er sykemeldt fra jobb. Prøver å være med venner, finne på ting. Det går for det meste bra, for de får meg på andre tanker. Har klistret på meg ett smil, snakket om hverdagslige ting, spurt folk om hvordan de har det og hva planene deres er for sommeren. Men av og til er tankene ikke til å sveipe bort og jeg føler heller mer for å legge meg klokka 4 bare for å komme meg gjennom dagen. 

Selv om det er tungt å være med venner, er det tyngre å være alene. Å sitte der med alle tankene kan gjøre en gal. Så jeg prøver å være med venner, går turer, kanskje tar meg en kveld på byen, få tankene over på noe annet. Danse dem vekk, bare for ett par timer. Men så sitter jeg her igjen i dag, med de samme tankene og følelsene som jeg prøvde å rømme fra dagen før. De kommer og går. Igjen, og igjen, og igjen. Jeg ler, smiler, griner, skriker, ler og smiler igjen. Med bare noen sekunders mellomrom. Er det slik livet vil bli fremover nå? Av og på med følelser som om det var en lysbryter? Kan jeg komme til å knekke sammen når jeg står ved kassa på Coop’en, eller når jeg står og fyller diesel på bilen?

Det hjelper å skrive ned tankene mine til dere. Får liksom følelsen av å bli hørt, bli lyttet til. Det var litt blandede følelser om å publisere dette, men jeg føler det var rett. Bloggen blir jo såklart påvirket når ting skjer i livet mitt. Det hadde blitt feil å ikke fortelle dette til dere, for det hadde alltid ligget en slags tåke over innleggene mine om jeg hadde måttet holde det skjult. Nå føler jeg at jeg har løsnet litt opp og jeg kan kanskje bruke bloggen min til noe positivt i denne situasjonen. Jeg er nok ikke alene om å ha mistet ett søsken. Jeg trodde aldri jeg skulle være en av dem, ikke i så ung alder. Men nå er jeg det. Vi takler sorg på forskjellige måter, og jeg kan formidle min måte via bloggen. Så kan vi hjelpe hverandre når vi har det tungt

Hvil i fred skjønne engel

Jeg vil benytte anledningen til å takke, både på vegne av meg selv og resten av familien, for alle som har vist medfølelse, delt tanker, trøstet, sendt blomster og gitt ut varme klemmer. Hadde det ikke vært for dere så hadde vi følt oss forferdelig alene i denne tunge stunden vi nå går gjennom. Og ikke minst hjelpen og støtten vi har fått fra Forsvaret. Takk 

4 kommentarer
    1. Så fint skreve linda ❤️ får heilt
      vondt i magen av å tenka på
      ka dåkke har gått igjennom og e i gjennom nå. Det e ubeskrivelig vondt å mista noen så brått og brutalt. Så
      mången spørmsål og tankar. Det blir bedre, men savnet og såret komme alltid te å
      verr ein del av deg og det må en læra å
      leva med selvom det e beintøft. du e ei sterke jenta, så bare stå på! veldig viktig å
      snakka om
      følelsane dine og savnet rondt han <3 tenke utrolig mye på dåkke og du må for all del
      ta kontakt om du trenge noen å snakka med som vett ka du går igjennom <3 stor klem!

    2. Så trist å lese. Har lyst til å sende deg to varme armer som kan gi deg en klem.
      Å miste et familiemedlem er det verste en kan oppleve. En føler seg så sint og maktesløs og en vet ikke hvordan en skal klare å sette ene foten foran den andre for å komme gjennom dagene.
      Sender deg mange klemmer

    3. Utrolig vondt å tenke på hva dere har og opplever nå. Vi kan ikke forestille oss hva dere gjennomgår. Men vi tenker på dere ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg