Jeg blir lei meg når jeg ser noen sitte alene. Jeg blir lei meg når jeg ser noen prøver å delta i det gøyale, men blir avvist. Jeg blir lei meg når noen kommer bort til meg og sier “hei, jeg sitter med vennen min der borte. Han sliter med seg selv og har det vanskelig med å få venner fordi han ser ut som han gjør”.

Jeg var ute på byen i går med venninnen min. Vi hadde vorshet litt hjemme hos meg, og skulle da ta neste steg og kose oss på byen med noen drinker, danse og kose oss. Vi havnet på den nattklubben vi som oftest havner på, og hadde det for såvidt ganske kjekt. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men noe er det dere bør vite om meg. Jeg kan ha det veldig gøy og viser også godt at jeg koser meg. Men det skjer så mye mer på innsiden av hodet mitt enn noen kan forstå. Jeg er ett følsomt menneske, av og til litt for følsomt. Jeg er empatisk og sympatisk, spesielt for personer jeg ikke engang kjenner. Spesielt for personer jeg ikke vet noenting om. Du vet aldri hva ett fremmed menneske har gått gjennom i livet sitt. Du aner ikke hvordan dette mennesket har det i det private liv. Du aner ikke hvordan de har det med seg selv. Er han frisk? Bor han ei rønne? Får han noengang besøk? Får han hjelp om han trenger det? Er han alltid ute på byn alene? Har han ingen venner? Derfor skal du aldri dømme etter fasaden. Det ligger så mye mer under overflaten man ikke kjenner til. 

Er jeg ute på byn kan du se at jeg drikker drinken min, smiler til venner og kanskje vrikker på ræva på dansegulvet. I mellom alt det her, så er jeg også observant og tankefull. Ser jeg en ensom mann i det innerste hjørnet av rommet, så begynner tankene mine å rulle med en gang. Men det skjedde noe i går som virkelig fikk sving på følelsene mine.

Jeg hadde allerede observert han som glor på jenter i baren som om de er noen kjøttstykker i ferskvaredisken. Jeg hadde allerede observert jentene som snakka om oss andre jenter, kanskje om hvordan vi så ut eller hvordan vi hadde kledd oss, jeg vet ikke. Jeg hadde allerede observert danseløva på dansegulvet og fylliken i trappa. Men det er to personer som jeg la spesielt merke til. 

Utlendingen.

Ei jente kom bort til meg og satte seg ned etter å ha danset litt ute på dansegulvet. Jeg hadde sett henne sitte med en mann i hjørnet tidligere på kvelden. Sort hår. Briller. En mann som mest sannsynlig var muslim. Eller kan være muslim. Jeg vet ikke, jeg dømmer ikke. Ikke norsk ihvertfall. Utlending. De to satt der helt alene. Hun var norsk. Flere og flere kom inn på nattklubben, men de satte seg ikke sammen med dem. Jeg og venninnen min satt på motsatt side av dem. 

Hun kom bort, satte seg ned og pustet lettet ut. Det var nok varmt. Hun var kledd i en tykk og fin genser, langt hår. Hun innleder en samtale med meg og veksler ett par ord. Hun sier at hun er sammen med vennen sin som sitter rett over oss og peker på ham. Utlendingen. Jeg responderer med ett “aah” og ett lite smil, samtidig som jeg lurer på hvorfor hun forteller meg dette. Hun sier videre at vennen hennes er litt beskjeden og at han sliter veldig mye med seg selv. Han sliter med å skaffe seg venner og treffe nye folk fordi han ser ut som han gjør, men på innsiden var han verdens snilleste person. Han var utlending og hadde ofte blitt avvist på grunn av utseende sitt, derfor var det hun som tok initiativ til å få ham til å snakke med folk. Nordmenn hadde lett for å dømme etter utseende og trakk seg som oftest vekk om han nærmet seg. Derfor hadde han ikke vært så mye ute den siste tiden, så hun hadde endelig fått ham med seg ut denne lørdagen.

Og det… Å høre det var som å få ett slag i magen. 

Det hun sa var jo helt sant. Vi nordmenn dømmer virkelig etter utseende. Det vet jeg, jeg har gjort det selv. Jeg kikket bort på ham. En helt uskyldig mann, kanskje i tidlig 30-årene, pent kledd i hvit strikkegenser med høy hals og en sort kåpe, briller. Rolig kroppsspråk med forsiktige bevegelser. Usikkert blikk som han ikke helt visste hvor han skulle feste. Jeg begynte umiddelbart å la tankene fare. Jeg har opplevd å bli tafset på, beglodd på, flørtet med (intenst) og ropt etter av andre utlendinger, og vet at jeg kan ta meg selv i å dømme litt etter utseende, rett og slett fordi jeg ikke alltid vet hvilke personer jeg har med å gjøre. Men da jeg fikk høre hva hun sa, ble jeg virkelig lei meg. Jeg ville bare gå rett bort til ham og si “Dere må gjerne komme å sette dere med oss. Du virker som en snill person”. Men jeg gjorde det ikke. Hvorfor faen gjorde jeg ikke det? Fordi han var utlending? Fordi han var en fremmed?

Jeg prøvde å smile ekstra mye da jeg så mot deres vei i løpet av kvelden. Prøvde å inkludere dem på ett vis. Det irriterer meg bare at jeg er så feig til tider at jeg ikke klarer å gå bort til fremmede og bare være en venn. 

Den gamle mannen. 

Jeg vet hvor ekkelt det kan være å stå og danse på ett utested og når du snur deg står det en gammel mann (eller damer for den saks skyld) som nærmest sikler langs ryggraden din. Det er ikke noe gøy. Opplever jeg dette når jeg er ute er jeg rask ut døren for å komme meg vekk. Men skal vi tenke slik om alle mennesker? Hva med de som ikke mener noe vondt? Hva med han eldre karen som bare vil komme seg ut av stua og treffe nye mennesker?  Skal vi rømme gulvet bare fordi det kommer en med litt grått hår som ikke har lyst å sitte alene hele kvelden?

En eldre kar hadde kjøpt seg en drink og satte seg ved ett av de ledige høye, runde bordene ved dansegulvet. Han prøvde å bevege seg forsiktig ut på dansegulvet for å delta i dansen sammen med alle de andre. Jeg kunne se noen av jentene som danset at de umiddelbart trakk seg unna da de så ham. Observant som jeg er kunne jeg lett se at han ble litt lei seg. Han mente jo ikke noe vondt med det. Han ville bare vise at han var her for å ha det hyggelig. Man trengte ikke være noen rakettforsker for å se det. Han tok hintet med en gang og trakk seg tilbake til bordet sitt. Det eneste han gjorde var å danse litt, beveget seg helt forsiktig for ikke å virke for pågående. Ikke no big deal. Man ser fort forskjell på en som bare vil være hyggelig og en som har perverse tanker i hodet. Jeg klarer ikke forestille meg hva han tenkte for seg selv der han satt etter å ha blitt totalt avvist på ett felles dansegulv, fremfor så mange mennesker. Jeg hadde ihvertfall fått meg en total knekk på selvbildet..

Herlighet som jeg følte medynk for ham. Jeg ble rett og slett veldig, veldig lei meg. Og det er dette her jeg mener når jeg sier jeg kan være overfølsom. For her sitter jeg og er lei meg fortsatt og føler synd for en helt fremmed person. Så hva gjorde jeg? Dj’en satte på en morsom sang og jeg begynte å danse litt gøyalt og ba ham rett og slett opp for en dans, kun ved hjelp av ett vennlig smil. Og det var ikke noe ekkelt ved det i det hele tatt! Det gjelder å vise respekt for hverandre og ha normal folkeskikk. Har man det er det ingenting i veien for at en ung dame og en eldre mann befinner seg på ett dansegulv samtidig hvor begge to har det like gøy!

Hva jeg vil med dette innlegget? Jeg vil at du skal prøve å ikke dømme folk etter utseende. Det ligger så mye mer under overflaten enn man kjenner til. For selv om det finnes noen råtne personligheter blant oss, betyr det ikke at folk som ligner på dem utvendig er de samme innvendig.