Det er en trist dag som preger Norge i dag. Selv om det gjerne ikke angår oss, så treffer det oss likevel. En klump i halsen. Tankene spinner. Spørsmålene dukker opp. Svarene kommer. Men hva sitter vi igjen med? Enda flere spørsmål.

En veldig trist dag for oljeindustrien, pårørende, og egentlig hele Norge. 13 personer har i dag mistet livet. En tragedie hele Norge fikk se direkte på nyhetene klokken 12 i dag formiddag. 

Jeg kjenner ekstra på den følelsen hvordan man tenker når man ser slikt. Er min kjære ombord? Er min sønn ombord? Er min far ombord? Jeg tør ikke tenke på hvor fælt det må være. Ventetiden. Vente på å få vite om man får se dem igjen. Vente på å få vite om sine kjære ikke får komme hjem. Jeg har selv en pappa som jobber i nordsjøen. Det første jeg tenkte da jeg så på nyhetene var.. tenk om min pappa hadde vært ombord!? Tenk om dette skjer neste gang han skal reise med helikopter til eller fra jobb!? Klarer ikke tenke på det. Tårene presser på bare når disse ordene blir trykket ned på tastaturet. Jeg er en følsom person, jeg gråter lett, og inntrykket som kommer innpå meg når nyhetene ruller over skjermen er for sterk. Jeg klarer ikke holde tårene tilbake. Tør ikke tenke på hva familiene deres går gjennom nå i denne stund. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mine tanker går til alle pårørende. Familier. Venner. Vi må ta vare på dem nå. La dem gråte. La dem snakke. La dem bli sett. Jeg ville gitt dem en god klem, grått med dem, vært stille, bare vært tilstede, være ett medmenneske. 

Kondolerer. 

♥     ♥     ♥     ♥     ♥

Liver er ikke alltid rettferdig.

Sorg og smerter er ulikt fordelt.

Vi som står litt på utsiden

føler oss fattige og hjelpeløse,

når vi skal prøve å finne ord som kan trøste.

For akkurat nå finnes ingen slike ord.

Det eneste vi kan gi er varme og deltakelse,

kjærlige tanker og håp,

om at sorgen vil vike 

for gode minner