En aldri så liten kjærlighetshistorie
Etter en rolig kveldsvakt på jobb tar jeg bussen hjem. Det er mørkt og blåser ganske mye. Jeg ankommer busstoppet akkurat idet bussen runder hjørnet. Jeg rakk den, heldigvis. Neste buss går ikke før om en time.. puh! Som vanlig setter jeg meg helt fremst, tar opp mobilen og vender blikket ned i fanget der facebook lyser opp hele ansiktet mitt. Facebook… “Den nye verdenen” hvor man tror man kan løse problemer som sult og dyremishandling ved å trykke “Like” og “Del”. Bussen kjøres av en veldig hyggelig mann med briller, som nikker og hilser pent til alle passasjerene han plukker opp. Litt lenger bak meg sitter ei dame med blikket ut i den kalde atmosfæren, ei jente med rosa headset, og en gammel mann med Emil-hatt.
Bussen svinger av hovedveien og inn mot byggefeltet. Vi nærmer oss skolen, hvor neste stoppested er. Imens hører jeg i bakgrunnen av mine tanker om hva som skjer på mobilen, at den gamle mannen straver seg frem i bussen mot sjåføren. Han er litt bøyd i ryggen, med ett rolig og snilt blikk som de fleste eldre har. Han stiller seg ved setet mitt og bøyer seg litt frem mot sjåføren mens han holder seg fast for ikke å falle. Blikket mitt er enda ned i mobilen. Jeg er opptatt med å åpne de nye meldingene på snapchat. Den gamle mannen spør sjåføren om han kan stoppe bussen litt før skolen, siden han har dårlige bein og den ekstra strekningen å gå blir ofte litt slitsom. Sjåføren svarer at det ikke er noe problem, og han sakker ned farten da vi nærmer oss den gamle mannens stoppested. Sjåføren og den gamle mannen fortsetter å prate, noe som gjør at jeg mister konsentrasjonen min og løfter blikket fra den lysende telefonen med rosa deksel. Ved veien gir den gamle mannen tegn til at det er her han skal av. Bussen stopper, dørene åpner seg og den gamle mannen stiger ut.
Jeg titter ut vinduet og ser den gamle mannen bevege seg mot ei eldre dame med kåpe og krøller som så vidt vises under den brune hatten hennes. Hun går for å møte ham, og gir ham ett kyss før de klemmer hverandre. Så går de opp bakken mens de holder rundt hverandre. Mens jeg så dette gamle paret forsvinne opp bakken mens bussen rullet videre, var det som om alt rundt meg plutselig stoppet opp. Jeg så på det gamle paret som forsvant opp bakken, og deretter meg selv i speilbildet i vinduet stirre tilbake. Mens tankene spant rundt i hodet mitt, gikk det opp for meg at det spiltes en spesiell sang på radioen fremme hos sjåføren, som virkelig satte stemningen. En sang med en tekst som fikk meg til å legge bort mobilen, åpne blikket og innse hva jeg nettopp var vitne til.
Jeg så ett gammelt par, som nok har holdt sammen i mange tiår. Som har mange minner bak seg og som passer på hverandre nå som årene begynner å ta dem igjen. De levde sine yngre dager på den tiden det ikke fantes noe som facebook, snapchat, instagram. Det kan jeg si ut i fra alderen, utseende, stemmen hans og klesstilen hennes. Og jeg blir så glad inni meg av å se slike ting! To mennesker som har holdt sammen i ett helt manns liv. Det er ikke sikkert de har hatt det lett i livet. Men en ting er sikkert! De hadde nok ikke alt de ønsket seg, men de hadde noe bedre. De hadde det de trengte, de hadde kjærlighet!
(Illustrasjonsbilde fra google)
Det kan itj værra sant
Den beste tida skull’ jo komma no
Vi hadd fortsatt mytji mer te go’
Æ va itj forberedt på det herre
Æ kan itj nå dæ no
Det e live sjøl som gir oss sånne slag
Men æ ska lell få sagt det no i dag
Du vil bli her for bestandig
Æ savne dæ no og det vi itj skoill’ få
Men minnan du har gitt mæ
ska æ ta godt vare på
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd’ sammen
Den gang vi trudd’ vi kunn’ klar alt
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd’ sammen
‘No sjer æ dæ i ett og alt
Vi hadd’ ei herlig tid
Skull’ så gjern’ ha gjort alt om igjen
Glad for at æ fikk ha dæ som venn
Vi levd livet mens vi gjor det
(D.D.E – Det fine vi hadd sammen)
