Jeg skrev et dikt for første gang i fjor. Det handler om Sebastian, hesten jeg steller, og meg. Tenkte jeg ville dele det med dere. Gjerne si hva dere mener.
I begynnelsen var du kun en hest for meg,
Jeg kunne ri, stelle og mate deg.
Kose, prate og klemme på,
Jeg visste ikke hvilke minner vi skulle få..
Du kunne stå på ditt og være sta,
Da visste jeg at vi var like, allerede da.
Du ville kaste meg av og gå din vei,
Men jeg klarte å overbevise deg.
Nå rir vi inn mot skogens sti
Full galopp, oss og vi.
Du prøver ikke lenger med bukkesprang,
Men svever heller mot solnedgang.
Når jeg er trist eller lei
Finner jeg alltid trøst i deg
For jeg vet at jeg kan komme hit,
Hvor du står og venter på en godbit.
Jeg må bare smile og le, og tørke tårene bort for å se
Hvor viktig ett så stort dyr er blitt for meg
Sebastian, jeg er så glad i deg!
Det er sant det folk sier
Hester er engler uten vinger <3
Bildet har jeg tatt av Sebastian. Fint ikke sant?
Hva syns dere om diktet? 🙂