På distanserittet forrige lørdag fikk jeg ett spørsmål jeg absolutt ikke var forberedt på å få. Det ante meg at denne personen skulle være med på arrangementet, men jeg hadde mine tvil på at vi i det hele tatt kom til å kjenne hverandre igjen. Det har tross alt gått 4 år, og vi har såvidt snakket sammen.
Jeg skulle ordne med noen påmeldingspapirer da vi plutselig stod side om side, hun som for 4 år siden fikk overta hesten min. Vi snakket sammen og fant tonen ganske raskt. Til slutt spør hun om jeg kunne være interessert i å få hesten tilbake. Jeg mener, for real? Jeg trodde først at hun bare tullet, stilte ett rent hypotetisk spørsmål, men nei det var for alvor.
Jeg har såklart vurdert dette helt siden lørdag. Å ha hest er dyrt i seg selv. Det er snakk om mye penger og man skal ha tid til den også, det vet jeg alt om. Det var jo tross alt på det grunnlaget jeg valgte å gi bort hesten min for 4 år siden. Men siden den gang er livssituasjonen min noe helt annen nå og jeg har en stabil hverdag, både med tanke på fast jobb, hus og økonomi. Hadde det vært en hvilken som helst hest fra ei annonse hadde jeg sagt nei. Men det er Sebastian tross alt, min fine dølahest som jeg savner utrolig masse! For at dette i det hele tatt skal være mulig for meg så må jeg nedprioritere mye annet, noe jeg vet utrolig godt. Jeg må inngå primisser og prioritere på en helt annen måte enn jeg har måttet gjort ellers. Og så må det jo være i orden for ham jeg bor sammen med. Har han tro på at dette kan fungere? Og ikke minst, har jeg tro på meg selv?
Heisann! Lurer dere på hvordan det gikk med distanserittet jeg skulle ri på lørdag? Det var så utrolig gøy, og jeg har virkelig fått mersmak på det! Det var jo første gangen jeg noen gang har deltatt i en konkurranse med hest, noe som faktisk er litt rart i og med at jeg har drevet på med hest i alle mine leveår.
Det var tre forskjellige klasser på dette rittet; 12 km, 20 km og 30 km. Jeg red klassen for 12 km og vi var 6 deltagere. Det var ingen plassering på denne konkurransen, slik som det er i de mer krevende og større rittene. Så vi alle fikk sløyfer for deltagelsen. Det var litt stas for meg da, mine første to sløyfer innen hestesporten! Du kan faktisk se hvor glad jeg ble på bildene under tildelingen av sløyfer. Jeg var heldig som hadde 3 personer som hjalp til med bilder, bæring av utstyr og holding av hest når jeg sprang frem og tilbake for å ordne diverse. Andreas, mamma og Tina stilte opp! Tusen takk ♥ ♥
Selve rittet var ikke stort annerledes enn en vanlig ridetur med litt fart. Happy var rolig og avslappet hele dagen, men ga på i rittet. Hun holdt ut mye lenger i trav enn hun vanligvis gjør. Normalt traver hun bare noen meter før hun går over i galopp, men her gjaldt det å spare på kreftene så hun viste en ny side av seg selv. I slike distanseritt gjelder det å holde ett jevnt tempo slik at hesten holder ut hele løpet. Lett trav og noe skritting. Skritting betyr altså å gå rolig på ikke-hestefolk-språk 🙂 Til tross for litt regn og vind, koste jeg meg kjempemasse denne dagen! Fikk hilst på mange kjekke hestefolk, og er nå en opplevelse rikere!
