Jeg fikk en kommentar i helgen på ett bilde jeg delte på en facebookgruppe. Selv om selve kommentaren ikke akkurat var direkte stygg eller siktet mot meg som person men heller mer mot bildet i sin helhet, så tok jeg det mer til meg enn jeg ville. Faktisk ble jeg så dårlig i magen at jeg begynte å svette og fikk høy puls og hjertet gikk på høygir. Kanskje fordi jeg veldig sjeldent deler bilder på facebook. Jeg holder meg for det meste kun til instagram, og der er det bare hyggelige mennesker. For det meste. Uansett, folk begynte å svare på kommentaren og reagere på den med en sleip emoji, som jeg så flere personer gjorde som jeg faktisk kjenner og har i min omgangskrets/bekjentkrets. Det gjorde at hele kommentaren bare ble eklere, og jeg bestemte meg for å fjerne bildet. Jeg ble sittende og tenke, er det virkelig slik folk ser på meg? 

Jeg bryr meg ikke om det han skrev, det jeg bryr meg om var at folk hyllet ham for det, med likes og emojies. Folk jeg kjenner. Og folk jeg ikke aner hvem er. Det spiller ingen rolle. Hadde ingen likt kommentaren hans og bare gjort som andre og heller forsvart meg hadde ting vært annerledes, og jeg hadde kanskje latt bildet fortsatt ligge ute. For bildet var kun ment for moro skyld. Og det var ikke snakk om noe nakenhet eller provoserende innhold heller. Men siden han fikk såpass med respons var tanken min automatisk “meg mot verden”. Men uansett hva man gjør så er det alltid noen som vil hate på deg. Enten den ene eller den andre veien. 

Ja, jeg liker å stå foran kamera og gjøre meg til. Jeg liker å posere og vri kroppen min i ulike posisjoner og skape kunst som kalles fotografi. Jeg er ikke redd for å vise litt hud, og jeg er heller ikke redd for å utfordre meg selv. Men vet du hva jeg er redd for? Skarp kritikk rettet direkte mot meg eller sårende tilbakemeldinger som står åpent på internett om meg. Som alle kan lese. For ikke snakke om hånende kommentarer som åpenbart er skrevet for å såre meg eller få flere til å gå imot meg. Men nå tenker du sikkert, du er jo blogger? Du tar bilder og legger det ut på internett daglig. Selvfølgelig må du tåle kritikk. Såklart skal jeg tåle kritikk. Men det er noe annet å få en personlig melding på email eller på bloggportalen hvor vi kan ha en 1 til 1 samtale hvor jeg kan få tips til å gjøre ting bedre fremfor å få sleipe kommentarer åpent i kommentarfeltet hvor det er skrevet som om jeg ikke kan se hva de snakker om. Som åpent baksnakking. Forstår du hva jeg mener?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men fordi jeg liker å ta bilder, okei kanskje noen mer lettkledde enn andre, men hvem gjør ikke det i dag!? Jeg bare spør! Vi er i 2018. Har du sett instagram i det siste eller? Jeg er på en reise hvor jeg snart har gått ned 10 kilo, og skal ned enda 10 kilo. Jeg former kroppen min med tid, svette, håp og tårer. Selvfølgelig vil jeg vise hva jeg har oppnådd. Jeg har faen meg endelig noe å være stolt over! Men fordi jeg liker å ta bilder, skal det være grunn for at folk kan slenge dritt og dømme meg ut ifra hva de ser på dette bildet? Nei. Fordi folk vet ikke hvor mye jobb det ligger bak ett enkelt bilde. Hvorfor kan ikke folk tolke bilder på en mer positiv måte og la det være med det? Selv om jeg tar diverse bilder betyr ikke det at det er disse bildene som definerer meg som person!? Jeg er mer enn det!

Tro det eller ei men jeg er ei veldig usikker jente med en svak personlighet. Jeg tar lett til meg negative kommentarer. Jeg kan få hundre fine og positive kommentarer, men det er den ene negative kommentarer jeg går og tenker på når dagen er omme. Jeg hater å havne i drama, og er det slik at jeg kommer opp i en krangel er det som oftest jeg som kommer krypende tilbake og veiver med det hvite flagget og legger meg flat. Selv om det gjerne ikke er min feil. Jeg er utrolig dårlig til å forsvare meg selv. Derfor er jeg også kjapp med å slette bilder og ta tilbake ting jeg har sagt og bare fjerne alle spor. Ja, jeg kan til og med komme til å slette også dette innlegget om folk lager kvalm. Heldigvis har jeg en fantastisk leserskare som støtter meg, både i kommentarfeltet og i møte med meg ansikt til ansikt. Jeg vet jeg ikke står alene! 

Jeg er ei jente som har hobbyer, som har drømmer, som har ønsker for fremtiden, anger fra fortiden og bekrymringer i nåtiden. Som alle andre. Jeg liker country og saler gjerne på hesten og rir i full galopp gjennom skogen for å komme vekk fra alle tanker som ellers jakter på meg dag og natt. Jeg arrangerer photoshoots for å skaffe meg fine bilder, av meg selv, til meg selv, som jeg selv syntes er fine. Jeg kan sette meg inn på det lille rommet mitt om kveldene og gråte til minnene over de jeg har mistet. Jeg tenker på alt galt jeg har gjort i livet mitt, alle valgene jeg kunne vært foruten og glemmer ofte de fine tingene jeg har gjort og oppnådd. Men jeg har oppnådd masse! Jeg tenker på alt jeg har lært på den harde måten i livet. Vennene jeg har mistet og vennene jeg har fått. Jeg blir også lei meg om noen bevisst setter verden imot meg. Ja, jeg er vel kanskje det som kalles sårbar. Ett menneske. For dette er en del av livet mitt. Min daglige kamp. For dette er mye jeg er redd for. Etter hvert innlegg krysser jeg fingrene og håper på at ikke en eneste stygg kommentar skal tikke inn på listen min. For hvordan skal jeg forsvare meg mot en anonym som bevisst ønsker å dra selvtilliten min ned flere hakk? Jeg vet ikke.

Jeg vet vel egentlig ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget. Jeg vil bare fortelle folk at det dere ser på photoshootbilder jeg legger ut, enten det er på facebook, instagram eller her på bloggen, det er ikke disse bildene som forteller hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg står for mer enn bare kropp, biler og merkelige poseringer, løsvipper og extensions. Jeg står for frihet. Jeg står for likeverd. Jeg står for positivitet og løfte hverandre opp og frem!

Ett mer ekte bilde som viser hvem jeg er. Ikke noen rar positur, ingen kløft, ingen naken hud. Helt naturlig. Dette er meg. På ekte.