JEG HAR FÅTT NOK

Har du noen gang gått til en fagperson som liksom skal være imøtekommende og hjelpe deg med problemene dine, men har opplevd å bli totalt utskjelt eller møtt med en total mangel på sympati, og du føler deg nesten verre når du går derfra enn når du kom? En psykolog? En helsesøster? En lege? 

21. juni var siste dagen jeg satte mine ben på legesenteret. Ihvertfall på kontoret til min da aktuelle lege. Den dagen fikk jeg rett og slett nok. Dere vet alle nå hva jeg har slitt med de siste to månedene. Det er ikke akkurat “kun” en hodepine eller en depresjon. Det er snakk om en hendelse som har forvandlet livet mitt, forvandlet livet til hele min familie. Det har både fucka opp og skjerpet tankegangen min. For nå vet jeg hva som virkelig er viktig her i livet. Hva som bør prioriteres. For andre småting er bare.. småting. Det er ikke viktig lenger. Men likevel har jeg dager hvor jeg føler jeg begynner å bli gal. Jeg har mareritt om nettene, men også drømmer. Drømmer om hvordan livet kunne vært om vi hadde spolt tiden tilbake noen år. Av og til drømmer jeg at man kan endre fortiden, og da også fremtiden. Men så våkner jeg, og det er da jeg innser hvilket mareritt jeg egentlig lever i akkurat nå.

Jeg var tilbake på jobb bare to uker etter denne hendelsen skjedde. På disse to ukene var jeg i Nord-Norge for å se båten han tjenestegjorde i, møtte mannskapet, kapteinen, presten. Samlet fakta om hva som har skjedd. Leste nyhetene, de samme nyhetene flere ganger. Jeg var i konfirmasjon og 17.mai feiring. Heh, “feiring”. Og jeg skulle egentlig vært i ett utdrikningslag. Så kom minnestunden og planlegging av begravelse. Og så jobb. Jobb. Det skulle jeg nå takle. Jeg gikk på jobb. Helt til jeg fikk ett sammenbrudd. Eller hva det nå heter.

Jeg har bedt om sykemelding en gang før i livet mitt. Kun en gang! Og det var kun på noen få dager. Ikke en uke engang. Og da måtte jeg krangle meg til det. Jeg gruet meg like mye denne gangen. Jeg visste egentlig før jeg ringte om time at jeg kom til å få ett blankt nei. Men jeg tenkte at denne gangen var det såpass alvorlig, og jeg trengte bare noen dager bare. Bare sånn, få slappet av og få ting litt på avstand. Det hadde jo skjedd ting hele veien og jeg hadde brutt sammen på jobb flere ganger. Jeg trives i jobben min. Jeg elsker jobben min og mener selv jeg er utrolig heldig som får jobbe der. Så det satt langt inne da jeg kjente på kroppen at jeg ikke var klar for den normale hverdagen igjen. Og det kan henge litt sammen med dette om å gå videre i livet og føle at du etterlater deg spor du aldri kan gå tilbake til. 

Jeg satt og ventet 1 time på å få komme inn. Helt normalt. Navnet mitt ble ropt opp og jeg kjente klumpen i halsen bare vokse og vokse, og jeg kjente allerede da at tårene presset på. Jeg forberedte meg vel på at det kom til å komme noen kvasse kommentarer. Jeg tok meg sammen og satte meg på stolen. Han spurte selvfølgelig hva som var problemet nå, og jeg forklarte situasjonen. Vel, situasjonen visste han om for det var han som hadde sykemeldt hele familien de første to ukene etter hendelsen skjedde. Jeg spurte forsiktig om muligheten for en sykemelding den kommende uken. Svaret hans gav meg sjokk og fikk meg til å strigråte. “Men herlighet, det er da lenge siden det nå vel”? Eh, what!?

Jeg visste at legen min kunne være kvass til tider, men denne gangen sank han dypt! Jeg kjente jeg hisset meg opp. Lenge siden? Lenge siden!? Det var knapt gått 6 uker! Jeg begynte å grine og motsi ham og prøvde å fortelle hva jeg hadde slitt med i disse ukene. Han begynte å krangle med meg, sa at jeg allerede hadde vært på jobb i to uker så dette fikset jeg greit. Han sa rett ut at han skjønte ikke “problemet”, og var ikke villig til å gi meg så mye som 1 dag sykemelding. Jeg var der for andre ting også, skulle ta litt blodprøver for å sjekke allergien, så jeg avbrøt ham, reiste meg opp og spurte hvor jeg skulle ta blodprøven, tørket tårene og gikk ut av rommet uten å vente på svar. Det var forhåpentligvis siste gang jeg så ham, det har jeg lovet meg selv! Aldri mer! Nå er det nok. Jeg har holdt ut for mange år med en usympatisk lege, og dette var dråpen. Etter å ha gjort litt research har jeg nå satt meg opp på venteliste for en lege i Tysvær, hvor jeg bor. 

Det er ikke på grunn av at han er streng med sykemeldinger at jeg bytter, tro meg. Jeg er glad for at noen leger er så strenge med nettopp dette, for det kan til tider være alt for enkelt for folk å bare be om en sykemelding så får dem det. Men jeg er ikke den som ber om sykemelding sånn uten videre. Jeg trengte det denne gangen. Så pappa fikk heldigvis ordnet en time hos sin egen lege, som tok meg godt imot og lyttet til hva jeg faktisk sa. Hun lyttet og var sympatisk og hadde forståelse for at jeg gikk gjennom en vanskelig tid. Går, går gjennom en vanskelig tid. Jeg har hatt altfor mange diskusjoner og krangler med legen min. Jeg har gruet meg til å gå til ham, har forlatt kontoret hans i tårer to ganger, og blitt utskjelt flere ganger. Jeg husker første gangen jeg hadde kjærlighetssorg. Da fikk jeg bare beskjed om at det er folk som har det verre enn meg og at dette ikke var noe å syte over. Når du snakker med han så har han en holdning som sier at det er alltid noen som har det verre enn deg. Og det er jo klart. Klart det er noen som har det verre enn meg! Jeg nekter ikke for det. Men, om vi alltid skulle tenkt at det er noen som har det verre enn oss, skal vi drite i problemet da og heller leve med angsten, depresjonen eller sorgen uten å få hjelp? For det er jo alltid noen der ute som har det verre! Uansett hva det er. Såklart ikke. Ikke finn deg i å bli behandlet uten respekt fra folk som liksom skal bry seg om deg og helsen din. Du skal faktisk føle deg bedre og med godt mot når du går ut fra legekontoret, ikke føle deg verre. Nå er det nok. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg