Om knappe 3 uker reiser jeg til Alpene i Italia. Der skal jeg være i ei uke, og når jeg kommer hjem har jeg ikke lenger bare en leilighet som står og venter på meg. Jeg har ett hus!!

Huset vårt er straks klart til at vi kan overta, og planen er at vi får nøklene når vi kommer hjem fra ei uke ferie på fjellet i februar. Jeg har allerede pakket ned flere esker med kjøkkenutstyr, klær, pynt, sengetøy og gardinger. Og selv om vi kjører bort esker på esker, så kan man knapt se at jeg har fjernet ting fra leiligheten. Jeg har bare så sykt mye ting! Det er nesten utrolig at jeg har hatt plass til alt, til og med når det bare var meg i leiligheten. Bare se på denne haugen jeg pakket ned i går. Og dette er kun ting jeg har hatt liggende i 2’nde etasje. Ting som bare har blitt slengt opp dit fordi jeg ikke har noen grunn til å ha dem fremme. Bare en haug med minner, gamle saker, småting og puttel som jeg egentlig aldri hadde merket hadde vært borte om noen hadde tatt dem fra meg, men likevel blir så glad for å se dem når jeg finner dem frem i ny og ne. Ja, disse tingene. Derfor tar det ofte flere timer å få ryddet og sortert hjemme hos meg, fordi jeg må sitte og mimre på ting etterhvert som jeg finner dem frem. Det er faktisk noe av det koseligste jeg vet. Og av og til tristeste også. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det føles litt surrealistisk at vi snart skal overta ett hus, og at hverdagen vår snart består av å pusse opp vårt fremtidige hjem. Det er litt skummelt, men samtidig spennende. Jeg har bodd på Vormedal så og si hele livet mitt, og plutselig skal jeg flytte til en ny kommune, i ett hus som er mitt, og jeg skal for første gang i livet mitt ta opp lån og få gjeld som jeg må betale på i flere år fremover. Jeg har følt meg så trygg her jeg bor nå, det er lite og søtt “hyttehus” med sjarm, og har det vært noe så var det bare en telefon til pappa så ordnet han opp. Jeg kommer nok til å savne “her”, men likevel blir det deilig med mye bedre og større plass for oss. 

Redd, men spent.