Mølleren og sønnen hans gikk på veien. Ved siden av seg leide de eselet sitt. De skulle til byen for å selge det. Da de hadde gått en stund, møtte de på forbipasserende.
“Se der!” ropte de og lo. “Har dere sett så dumme folk? Der går de og trasker på landeveien, enda de godt kunne ri, de har jo et esel!” 
Mølleren hørte dette, og ba sønnen om å sette seg på eselryggen. Så fortsatte de, den gamle mølleren til fots, og gutten på eselet.
Neste gang passerte de en gruppe eldre menn som satt ved veikanten og diskuterte. “Der ser dere akkurat hva jeg mener!” sa en av dem. “De unge eier ikke respekt for de eldre i våre dager! I min ungdom våget aldri en doven sønn å ri når faren hans måtte gå. Kom deg ned, din slubbert, og la din gamle far få hvile føttene en stund!”
Gutten hoppet lydig ned fra eselryggen, og mølleren tok hans plass.

De hadde ikke kommet langt før de møtte noen kvinner og barn. “Fy, for en egoistisk, gammel mann!” ropte de. “Tenker bare på seg selv! Ser du ikke at den stakkars lille gutten nesten ikke kan holde følge, så trett er han.”
Mølleren stanset eselet og løftet opp sønnen, så red de begge to videre.

Snart møtte de en vandrende kremmer. “Si meg, er det ditt esel?” spurte kremmeren. “Ja,” svarte mølleren. “Da må jeg undre meg over at du behandler det så dårlig,” sa kremmeren. “To sterke karer som dere, og så er dere for dovne til å gå. Dere kunne lettere bære eselet enn det kan bære dere!”
“Som du vil,” svarte mølleren. “Vi kan jo forsøke.”
Begge to steg ned av eselet. Først bandt de forbena sammen, så bakbena, og så stakk de en stang inn mellom repene og løftet stangen opp på skulderen. På den måten bar de eselet mellom seg.
Snart kom de til en bro, som var full av folk fra byen. De begynte å peke og le av mølleren og sønnen, der de gikk og bar eselet imellom seg. Og flere folk kom løpende da de hørte bråket på broen, så resten av veien inn til byen gikk mølleren og sønnen spissrotgang mellom rekker av leende, huiende og ropende mennesker.
Dette ble for mye for eselet. Det gjorte et voldsomt kast med kroppen, vrikket og vred av seg repene og kom seg løs fra stangen – og så – med et digert sprang forsvant det ut i elven. Mølleren og gutten hadde ikke annet å gjøre enn å vende om og dra hjemover igjen. Nå hadde de jo ikke lenger noe esel å selge.

Moralen i historien? Om du skal høre på og tilfredsstille alle og enhver, kan du like gjerne låse deg inn og kaste nøkkelen. Du kommer ikke langt ved å høre på alle råd du får på din vei, men å ta dine egne valg og avgjøre hvilket råd som fører deg på rett sti.