Jeg har alltid vært ett medmenneske av natur. Jeg smiler av å se ett gammelt par gå hånd i hånd, jeg gråter når dyr og barn blir mishandlet, jeg får vondt i hjertet når jeg ser eller leser om mobbing. Ser jeg en person som mangler ett lem, sitter i rullestol eller har en eller annen form for handikapp, tenker jeg på om det er noen som gjør narr av denne personen når han går ut av butikken eller bruker lang tid på å komme seg ned trappene. Hvordan er denne personens hverdag? Ser jeg ett barn eller ungdom gå alene hjem fra skolen mens det er grupper på flere ungdommer foran ham, tenker jeg på om han blir mobbet på skolen? Hvorfor går han alene? Har han ingen venner? Det verste er når jeg ser noen som virkelig blir mobbet. Jeg er ikke så tøff av meg til å steppe inn og stå imot mobberne. Men jeg skulle ønske jeg var mer modig til å gjøre noe med det. Invitere mobbeofferet hjem, prate litt, være en venn, være ett medmenneske. Jeg kan være vennen din. Jeg vet hvordan det er.
Jeg ble mobbet. Før. Mulig jeg blir det enda, men det er ikke noe jeg bryr meg med lenger. Da jeg var yngre, mye yngre, ble jeg mobbet daglig på skolen. Jeg ble mobbet fra første dag jeg begynte på ny skole. De flokket seg rundt meg, hvisket til hverandre, dro meg litt i håret, valgte meg alltid sist i leker, hev ranselen min ut av køen inn til klasserommet. Vi hadde en stor skolegård med en skog oppi haugen. Der søkte jeg “tilflukt”. De gikk ikke opp dit, og jeg fikk være i fred. Heldigvis var det noen gutter i klassen som støttet meg. Vi ble faktisk veldig gode venner. Vi begynte å henge sammen, men vi holdt oss for det meste oppi skogholtet. Han ene viste seg å bo i nærheten av meg, så vi begynte å henge sammen på fritiden. Men det var likevel ingen dans på roser i skolegården. Min beste venn på skolen var lærerinnen vår. Jeg søkte trygghet hos henne. Så dere kan tenke dere hvor vanskelig det var for meg da hun sluttet i jobben sin. Man tror elevene liker friminuttene best, men jeg likte faktisk timene bedre. Jeg gruet meg til hvert friminutt og håpte egentlig på at læreren kunne gi meg lov til å være inne mens de andre gikk ut. Av og til fikk jeg lov, av og til ikke. Friminuttene mine bestod egentlig bare av å vente i ett hjørne av skolebygget, vente på å få komme inn til timen igjen.
Det er visse episoder fra denne tiden jeg husker spesielt godt. Jeg trodde de var glemt, men når jeg mimrer så dukker de opp. Min mormor var min beste venn. En dag dukket jeg opp på skolen med min mormors poncho. En tykk og god poncho, med helt vanlige farger og fasong, og jeg syntes det var litt stas å få bruke noe jeg hadde fått av henne. Den ble såklart dagens mobbetema, og jeg brukte den aldri igjen.
Jeg husker spesielt godt en dag vi skulle ha kappløp i gymmen. Vi skulle løpe om kapp i skolegården, fra basketballbanen, rundt huset og tilbake. Vi løp gjerne fire om gangen. Da jeg rundet hjørnet på huset og var på vei tilbake til startstreken så de andre at jeg hadde grått. De mente jeg gråt fordi jeg kom sist og var en dårlig taper. Dette ble jeg mobbet for. Men det de ikke visste var at jeg ble dyttet og spent fot på bak huset av en av klassekameratene. De andre så jo ikke hva som egentlig skjedde. Siden jeg ikke hadde noen å prate med så sa jeg det ikke til noen. Ikke før nå. Og det kjennes så forbanna deiligt å endelig si det!!
Det var såklart diskusjoner blant gutta om hvem av jentene i klassen som var finest, hvem som ville hatt hvem og så videre. En dag fikk jeg en telefon, og jeg fikk nærmest hakeslepp da jeg hørte det var en av guttene i klassen i den andre enden. Han stilte meg spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bli sammen med ham. Vi gikk på barneskolen, og jeg hadde vel aldri hatt noen forelskelser før! Jeg visste knapt hva flørting var. Så jeg sa at jeg skulle tenke på det. Så teit svar da! Men sånn var det på den tiden. Vi var kids. “Vil du bli sammen med meg? – Ja! -Okei”. Dette var såklart bare enda ett påfunn for å finne enda en grunn til å mobbe meg. Så neste dag fikk jeg høre det. Hvem ville ha en så stygg jente som meg? Trodde jeg virkelig på at han ville blitt sammen med meg? Det var så ydmykende…
Den vondeste episoden jeg opplevde var noe for seg selv. Jeg og noen andre jenter fra klassen satt på gulvet i ett av grupperommene og jobbet med ett skoleprosjekt. Ved bordet satt det noen gutter fra klassen. De andre jentene hadde noe de måtte gjøre, så jeg ble værende igjen på grupperommet, alene sammen med guttene. Uten å nøye ett blikkontant hørte jeg de begynte å prate. Så ble navnet mitt nevnt og jeg kikker forsiktig opp. Der sitter de og prater sammen, som om det ikke finnes noen andre i rommet. Og de sørger for å prate høyt og tydelig. De sitter og snakker om hvor ekkel hu Linda er, hvor dum i hodet hun er, hvor stygg hu er. Hu er den styggeste jenta i klassen. Hu kan ingenting hu Linda. Hu skulle aldri begynt på denne skolen. De ler og fniser og skotter så vidt bort på meg som sitter på gulvet hvor jeg prøver hardt å late som ingenting og gjemmer tårene mine som begynner å strømme nedover kinnet mitt. Jeg var bare barnet. Jeg hadde vel ikke lært meg å forsvare meg selv. Så jeg godtok det.
Jeg tror at jeg ble, etter en stund med mobbing, ganske hardhudet til slutt. Og jeg begynte å prøve å ta igjen. Jeg svarte på den eneste måten jeg visste om, nemlig å slenge rundt løgner og diktet opp historier for å prøve å vinne noe som kaltes respekt. Og ved å bare være meg hjalp jo ikke. Jeg er på ingen måte ute etter sympati eller oppmerksomhet rundt dette nå, men det er godt å få slippe ut alt jeg har holdt inne i så lang tid. Så selv om jeg ikke snakker direkte til mobberne, så blir likevel min side av historien hørt. Selv om det tok meg 15 år.
TV 2 ARTIKKEL OM TERESE (27) SOM BRØT INN I EN MOBBEEPISODE
Denne artikkelen åpnet lysten min til å skrive dette, SVÆRT, personlige innlegget. Detaljer jeg aldri har snakket om til noen, og som absolutt ingen visste om. Hvertfall ikke fra min side av saken. Jeg måtte stoppe litt opp under skrivingen for å holde tårene tilbake. Det er en lang tid siden. Men det er nok ett bevis på at mobbing er ikke bare der og da. Det er livsvarig og setter vonde spor i mennesket som blir utsatt for det. Jeg har det bra nå, men disse minnene vil alltid forbli i barndommen min. Så tenk på det neste gang du mobber eller ser noen blir mobbet! Ta tak. Gjør noe.
Dere kan lese artikkelen HER.
elsker innlegget ditt! jeg er helt enig det med mobbing<3 liksom hvorfor stepper ikke folk inn? jeg gjør vertfall det!
Uff, mobbing er ikke greit! Så unødvendig og destruktivt. STOP mobbing!
Skjønner at der kreves sinnssykt mye av deg å gå ut med denne historien. Det viser hvor utrolig sterk du er! Jeg får veldig vondt inni meg når jeg leser det du har hvert igjennom. Dette er noe du absolutt ikke fortjente å oppleve! Barn og ungdom kan være ondskapsfulle dessverre, og av og til er foreldrenes dem like håpløse. Lærerne er mer opptatt av at du skriver pent enn at du trives på skolen. Jeg synes lærere eller rektorer som ikke tar tak i mobbing, burde sparkes! Hva gjør de egentlig på en skole når de “godtar” at barn og unge torturerer hverandre? Konfliktskyhet passer ikke på en skole!
Dessverre knyter det seg enda mer i magen min når jeg vet at det faktisk er flere barn og unge idag, som opplever episoder som dette her hver eneste dag. Men hva kan man gjøre med det? Man må bygge opp barn og ungdom slik at de får selvtillit og styrke til å ikke la seg knekke! Jeg var selv ett barn med fryktelig liten selvtillit, jeg var “hakkekyllingen” bestandig uanset om det var barne eller ungdomsskolen. Ingen barn fortjener å være hakkekyllingen.
Jeg har vokst meg sterk, ja, jeg har kommer meg videre. Men selvfølgelig tror virkelig folk at de som har gått igjennom ett helvette på skolen at de bare kan leve som om ingenting har skjedd? Disse minnene er der for bestandig. Det blir som at det sitter fast I DNA’en. Men man må aldri glemme at man ER faktisk mye mere enn “Den som ble mobbet”. Alle mennesker kan starte på nytt og definere seg selv på en annen måte. Det er kun oss selv som bestemmer hvordan vi vil tenke om oss selv. Om vi lar mobberne kontrollere hjernen vår, fortelle oss løgner vi tror på for resten av livet så vil vi alltid sørge ovet det som skjedde tidligere i livet. Men hvis vi raker ryggen og heller er stolt over oss selv og at vi ikke lot oss knekke, der er det ENORMT mye mere styrke!
Se på deg selv som en vakker svane! For det er det du er!!! 🙂 Tenker mobberne måper når de ser deg idag og hvor vakker du er!
Det er så synd å høre om alle som opplever mobbing, dette er så ødeleggende. Det viktige er å huske å aldri gi opp, voksenlivet er fantastisk slik..
Off ja opplevd å bli mobbet siden 4klasse til 10klasse, husker ikke så mye av de årene.. fortrent alt.. det værste var og at Læreren min å rektoren bare ga faen. Sa bare at det ikke var vits å ta det opp, for det kunne bli værre.. KA i all verden er det for en lærer, å som da også var pastor på si. Nei vet du ka.. Off så fælt alt du har gått gjennom, vet hvordan du har det. Men eg kom meg gjennom det, flytta langt vekk på videregående å fikk nye venner. Stå på!!! <3
Synes du er modig som skriver dette! Stå på det blir bedre, ta et skritt av gangen! :)<3 Husk at ingen skritt er for små.
Jeg er 47 aar og sliter fortsatt etter mobbingen paa skolen !!! Klarte ikke aa gjoere ferdig skolen og har ett selvmordsforsoek bak meg. Bor iet land langt unna og prover aa komme meg tilbake til Norge fordi jeg er gift med en mann som driver psykisk og oekonomisk vold mot meg og soennen vaar. MOBBING DREPER SAKTE MEN SIKKERT !!!!!!
så fælt.. 🙁